The Oasis Daily

"Different Gear, Still Speeding"

2010-12-06T11:40:00.003+01:00

Beady Eye kunngjorde i dag nyheter om debutalbumet sitt, "Different Gear, Still Speeding". Det slippes allerede 28. februar 2011, nøyaktig 11 år etter Oasis slapp sitt album "Standing On The Shoulder Of Giants"! Ryktene om den framskyndte datoen stemte altså, hvilket betyr at vi slipper å vente helt til sommeren slik Liam hele tiden har antydet.

Albumet inneholder 13 nye låter skrevet av bandet, hvilket betyr at alle låtene sannsynligvis krediteres Gallagher/Archer/Bell som første singelen, "Bring The Light", ble kreditert. Sporlista er som følger:

Four Letter Word
Millionaire
The Roller
Beatles And Stones
Wind Up Dream
Bring The Light
For Anyone
Kill For A Dream
Standing On The Edge Of The Noise
Wigwam
Three Ring Circus
The Beat Goes On
The Morning Son

Den låttittelen som vakte mest interesse for min del, er "Beatles And Stones".

Ellers synes jeg "The Roller" høres kjent ut fra Oasis-dagene. Jeg mener det ble nevnt en låt med den tittelen i forbindelse med et eller annet album, men som aldri så dagens lys. Anyone?

En annen tittel som er kjent for Oasis-fansen, er "Standing On The Edge Of The Noise" som var tittelen på det TV-sendte utdraget av en intimkonsert Oasis holdt 14. august 2008 i Black Island Studios utenfor London. Om Liam & co. er klar over dette, vites ikke. Mest sannsynlig er det bare en tilfeldighet, men det må jo nevnes!

Albumet er forøvrig spilt inn i RAK Studios i London i høst og er produsert av Steve Lillywhite.

#2428

2010-11-26T10:23:00.009+01:00

Nei, det er ikke mitt nye agentnummer, men nummert på mitt eksemplar av Beady Eye's første singel!

Bring The Light kom i posten i går og ga meg masse interessant informasjon jeg har lurt på, og som jeg tenkte jeg kunne dele med dere her.

Forsiden er den samme som det som først ble annonsert på recordstore (men som kjapt ble fjernet igjen), og ser altså slik ut:

Katalognummeret er det man ser på bildet, EYE1.

A-siden, Bring The Light, er skrevet av Gallagher/Archer/Bell. That's a first one!
Den er produsert av Beady Eye og Steve Lillywhite og er mikset av Beady Eye og Jonathan Shakhovskoy (han har tidligere jobbet med artister som Stereophonics, U2, Shirley Bassey, James, Crowded House, BB King, Rod Stewart og Eric Clapton). Shakhovskoy har også vært lydtekniker.

B-siden, Sons Of The Stage, er en coverlåt av den først-Sheffield-så-Manchester-baserte gruppa World Of Twist og er skrevet av Ogden/King. Låta er produsert og mikset av Beady Eye sjøl.

Forsidebildet på plata er tatt av Steve Gullick. Han er en meget erfaren fotograf som på 90-tallet jobbet for blant andre NME og Melody Maker, og som i dag blir hyret inn av plateselskaper for å ta bilder av artister til platecover og PR-bruk. Han har blant annet fotografert Kurt Cobain, Richard Hawley, The White Stripes, The Prodigy, Evan Dando, Devendra Banhart, Neil Young og Isobell Campbell.

Designet på coveret er gjort av House@INTRO, som også designet coveret til Oasis' Dig Out Your Soul.

Har du enda ikke hørt singelen? Sjekk videoene nedenfor!

BEADY EYE - BRING THE LIGHT

BEADY EYE - SONS OF THE STAGE (World Of Twist cover)

WORLD OF TWIST - SONS OF THE STAGE (originalen)

(What's the story) Liam tvitrer?

2010-11-16T12:06:00.003+01:00

For første gang siden 18. juni tvitrer Liam på sin Twitterkonto. Og det er en litt mystisk beskjed han kommer med...

"Get you get me im standing on the edge of the noise LG".

Er det utdrag fra en sangtekst? Hint om neste singel? Kommer det en til før jul? Liam, c'mon!

http://twitter.com/liamgallagher

Bring The Light musikkvideo

2010-11-16T11:12:00.013+01:00

!!OPPDATERT!!
Musikkvideoen til "Bring The Light" med Beady Eye er nå ute! En klassisk performancevideo, med kvinnelige dansere og backup-sangere.

Beady Eye stiller med følgende line-up: Liam på vokal, Gem og Andy på gitar, Chris på trommer, Jeff Wootton på bass og Matt Jones på piano. De to sistnevnte blir å se på scenen sammen med Beady Eye, men er ikke offisielle medlemmer av bandet (slik som Zak Starkey, Chris Sharrock og Jay Darlington var i Oasis). Jeg finner ikke så mye informasjon om Matt Jones på internett, men kan det være den samme Matt Jones som spilte keyboard i Ultrasound? Noen som vet?

Videoen er regissert av Charlie Lightening. Han er fra Manchester og har sitt eget produksjonselskap kalt Lightening Productions. De spesialiserer seg dokumentarer, musikkvideoer og reklamer. Lightening har laget dokumentarer om artister som Jamiroquai, Robbie Williams og Kasabian. For sistnevnte intervjuet han blant andre Noel Gallagher. Det står også på MySpace-siden deres at de har (hatt) Oasis som klient, men jeg finner ikke informasjon på hva de eventuelt har gjort for Oasis. Noen som vet?

Faktisk minner denne videoen meg om Oasis' The Hindu Times, bare i farger. Hva synes dere?

OASIS - THE HINDU TIMES

Bring The Light i boks!

2010-11-10T13:12:00.004+01:00

Etter utallige forsøk har jeg endelig kommet igjennom på beadyeyestore og har sikret meg et eksemplar av "Bring The Light" på 7"!

Jeg har også lastet ned låta gratis fra beadyeyemusic og har nå lyttet på den et par ganger. Jeg skal ikke komme med noen dyptgående analyse av låta - jeg vil bare oppfordre dere til å sjekke den ut selv! Det jeg kan si er at riffet fra teaservideoen på 22 sekunder, er IKKE en del av "Bring The Light". Singelen er langt friskere og raskere, og stikkord er Jerry Lee Lewis og kordamer! Låta har også en energi sist hørt i Oasis' "The Shock Of The Lightning".

Nå er det bare å vente i spenning på vinylsingelen og b-siden "Sons Of Stage".

Mine forventninger til Beady Eye ble ikke mindre etter å ha hørt Bring The Light- tvert om. Bring (on) the rest!

For å høre låta, gå til Beady Eye : Official Website : News

Det loves også mange spennende annonseringer i ukene fremover, så følg med!

Bring The Light som gratis nedlasting!

2010-11-09T15:02:00.004+01:00

Her går det unna! Beady Eye melder nå på sin hjemmeside (beadyeyemusic.co.uk) at "Bring The Light" blir gjort tilgjenglig for gratis nedlasting fra i morgen, onsdag 10.11., kl 11 norsk tid (10 AM GMT)! Du verden!

Ikke nok med det; en "strictly limited" 7" vinylsingel med tidligere nevnte "Sons Of Stage" på b-siden, vil være mulig å forhåndsbestille fra og med i morgen kl 11 norsk tid. Den vil kun være tilgjenglig via nettsiden til Beady Eye.

Man kan også lese at "Bring The Light" vil være første låt man får høre fra det kommende albumet. Da har vi i hvert fall fått bekreftet én tittel fra neste års debutplate!

Det ble også lagt ut to nye bandbilder på Beady Eye sin hjemmeside i dag:

Følg med på beadyeyemusic.co.uk (og her!) for mer spennende nyheter i fremtiden!!

Nytt om Beady Eye

2010-11-07T12:08:00.013+01:00

!!UPDATE 2!! Platekompaniet.no sier i en mail til meg at de har fått slippdatoen for den digitale singelen direkte fra plateselskapet. Siden det bare er en uke unna, så håper jeg det betyr at det ikke blir noen endringer!

!!UPDATE!! I følge platekompaniet.no slippes "Bring The Light" digitalt allerede 15. november! Om dette stemmer så er det en god nyhet, men jeg har ikke funnet noen andre som kan bekrefte dette (verken beadyeyemusic eller andre forhandlere, f.eks. iTunes). Platekompaniet.no skriver også at låten er 3:42 lang og utgis på Vital. Copyright tilhører Beady Eye Records ltd. Ingen ekstraspor står oppført på denne digitale singelen. Forhåpentligvis og sannsynligvis slippes den også i fysisk format senere. Jeg vet ikke om jeg kommer til å holde pusten frem til 15. november, men jeg skal i hvert fall krysse fingre og tær! Følg med på bloggen min for oppdateringer**

Fredag 5. november var det nok en del Oasis- og Beady Eye-fans som satt kaffen i vrangstrupen. Personlig hadde jeg gitt opp håpet om en ny Beady Eye-singel i år (Liam har hele tiden sagt oktober), men fredag dukket det altså opp noe interessant. I følge en testmal på recordstore.co.uk kommer Beady Eye's første singel 22. november, og heter "Bring The Light"! Nå ble riktig nok denne testmalen/linken fjernet raskt, men det blir uansett gjenstand for spekulasjon. Stemmer dette overhode? De kan da ikke bare ta det ut fra luften? Sitter den en fanboy i nettredaksjonen til recordstore og drømmer seg bort? La oss ikke håpe det. La oss håpe de er inne på noe...

COVER ART?

Det vi kunne hente av informasjon fra denne testmalen før den forduftet er mulige låttitler og et mulig coverbilde. La oss starte med sistnevnte.

Skal vi tro recordstore ser coverbildet til den første singelen slik ut:

Hvis dette er det riktige coverbildet så skal i hvert fall ikke jeg klage. Dette ser riktig så flott ut, og ikke minst svært retropreget. Det eneste som mangler er at det står "mono" i høyre hjørnet. Utformingen med hvit bord øverst med plateselskapets logo på (som visstnok, og interessant nok, er Beady Eye Records) og bandnavnet er slik det veldig ofte var tidlig på 60-tallet. Det var også notert om det var i stereo eller mono. Selve skrifttypen som er valgt for bandnavnet er også veldig retroaktig.

Hvis vi beveger oss ned til bildet, så bringer også det tankene tilbake til tidlig på 1960-tallet og noen av Liam & co sine helter. Først og fremst The Beatles, men også for eksempel The Who. Frem til 1965 var det vanlig at artistene poserte ved å se inn i kamera enten rett mot, ovenfra og ned eller nedenfra og opp. The Beatles brøt denne tradisjonen med Revolver i 1966, men frem til da var det altså ganske standard. Forsiden på "Bring The Light" ga meg umiddelbart assosiasjoner til The Beatles, og da spesielt to bilder. Det første er på baksiden av "Beatles For Sale" LPen og ser slik ut:

Coverbildet til "Bring The Light" kan også tolkes som en parodi på frontcoveret til "Please Please Me", hvor The Beatles står i en trappeoppgang og ser ned mot kamera:

Jeg nevnte også The Who som mulig inspirasjon. Se på dette frontbildet fra "My Generation" (1964):

Det gjenstår altså å se om dette er det endlige coverbildet til Beady Eye sin debutsingel, men personlig håper jeg det og at de også i fremtiden kjører en liknende retroaktig stil.

FØRSTE LYDKLIPP!

Fredag ble også den nye nettsiden til Beady Eye lansert. Den nye nettadressen er beadyeyemusic.co.uk (skriver man .com slik den opprinnelig var, så blir man omdirigert til .co.uk). I den forbindelse kunne man også for første gang få et lite inntrykk av hva vi har å vente musikalsk! På forsiden ligger det nemlig en videosnutt på 22 sekunder med lyd! Det man hører er sannsynligvis deler av introen på "Bring The Light" (b-siden skal i følge recordstore hete "Sons Of Stage"). Det er begrenset hva man får ut av 22 sekunder, men jeg synes det virker brukbart. Det starter med fullt band, men går raskt over i kun elektrisk gitar som spiller et enkelt riff som gjentar seg resten av klippet. Etter fire takter kommer en stortromme som markerer slagene (slik som i "Cigarettes And Alcohol", uten sammenlikning forøvrig). That's it. Ikke så mye å skrive hjem om foreløpig, altså.

I videoen kan man se Andy, Liam, Gem og Chris i hvert sitt "vindu" i sakte film mens de spiller i studio. Det mest interessante her er at Andy er utstyrt med gitar og både Gem og Andy har mikrofon. Man kan også skimte livebassist Jeff Wootton i bakgrunnen (i vinduet til Chris). Dessuten ser Liam fortsatt meget stilig ut i Clint Eastwood-hatten sin (sannsynligvis samme som han bruker i videoen til "I'm Outta Time"). Ca 15 sekunder inn i videosnutten kommer det som er logoen til Beady Eye.

Det har gått rykter om at Beady Eye var i London 27. oktober for å spille inn musikkvideoen til sin første singel. Om det vi ser i denne videoen er hentet fra musikkvideoen vites ikke. Musikkvideoen skal være regissert av Richard Ayoade som tidligere har jobbet med Kasabian og Arctic Monkeys. Ryktene får hjelp av Jeff Wootton på hans Twitterkonto; "flying to LA to rejoin @gorillazband after Beady Eye stuff". Danseren Georgia Amodu har også kommet med små hint på sin Twitterkonto.

Man har nå også muligheten til å registrere en miniprofil på hjemmesiden til Beady Eye. Det er også opprettet et "community" og et forum for fansen i tillegg til de to pressebildene vi har fått av gruppen hittil. Siden kommer garantert til å oppdateres i nærmeste fremtid, og da forhåpentligvis med en bekreftelse på det som er bandets første singel og releasedato. Jeg gleder meg!

www.beadyeyemusic.co.uk

Nytt om Beady Eye

2010-07-13T23:45:00.002+02:00

Live4ever.uk.com kunne i dag [13.07.2010] rapportere fra et møte med Andy hvor han bekreftet følgende ting:

*den kommende plata (satt til utgivelse sommeren 2011) er ferdig innspilt og skal mikses neste uke. Dette bekrefter også produsent Steve Lillywhite på sin Twitter-konto.

*2 eller 3 singler skal komme før plata kommer ut.

*de opptrer ikke live før plata er sluppet fordi de ikke vil spille masse låter ingen har hørt før (kan forsåvidt se den; Noel angrer den dag i dag at Glasto 95-konserten hadde for mange nye låter i set lista).

*Liam har skrevet 5, Andy og Gem 3-4 hver (han snakker heldigvis bare om de som skal på plata; ellers blir det tynt med b-sider).

*låtene på plata er en blanding av låter de har hatt liggende og har jobbet med de siste åra (i Oasis) og nyskrevne låter.

*Liam synger på alle låtene; Gem og Andy korer.

*Musikken beskrives som "pure pop music, but rock 'n' roll at the same time".

*Andy ser allerede fram til neste skive: "[...] we’ve got loads of songs".

Beady Eye har også opprettet en Facebook-gruppe: http://www.facebook.com/BeadyEyeOfficial.

Besøk også den offisielle nettsiden deres, http://www.beadyeyemusic.com/, hvor du kan melde deg på det offisielle nyhetsbrevet.

THE OASIS DAILY KOMMER TILBAKE MED MER!

Ny utgivelse: TIME FLIES... 1994-2009 (Release 14.06.2010)

2010-06-02T12:35:00.049+02:00

Da var eksamen unnagjort og det er på tide å skrive litt gøy igjen!

Om snaue to uker, 14. juni, kommer Oasis sin første greatest hits-plate (nei, Stop The Clocks var en best of!). Den har fått tittelen Time Flies... 1994-2009 og er en dobbel samleplate som består av alle 27 singler Oasis har utgitt i den nevnte perioden. I tillegg kommer den i opptil flere alternative utgaver. I dette blogginnlegget vil jeg kommentere nærmere tittelen på utgivelsen, cover art, innholdet og hva jeg føler mangler her pluss kanskje litt til. Vel bekomme!

*Oasis anno 2000 sitter og snakker om hvordan tida flyr når man er i band. Selv om Gem og Andy ikke hadde vært med i bandet så lenge, skulle de også få erfare hvordan tida flyr når man har det gøy.

TITTEL

Samlingen har altså fått den utrolig kjipe tittelen TIME FLIES(!). Utgivelsen ble annonsert 1. april og jeg håpet i det minste at tittelen skulle være en spøk. Maken til dårlig tittel har jeg ikke opplevd før i mine dager som Oasis-fan. Jeg har alltid likt platetittelene til Oasis (selv om den vurderte tittelen B-side Ourselves hadde vært en kulere tittel på b-sidesamleren The Masterplan fra 1998), og har fortsatt ikke kommet over dette banale navnet eller blitt vant til det. Time Flies. Time Flies. Time Flies. Nei. Det hjelper ikke å skrive det flere ganger; det høres like banalt ut hver gang. Time Flies. Tida Flyr. Title Sucks.

*Noel: jeg visste vi ikke skulle sniffa lim før vi bestemte navnet på plata!

Hva skjedde egentlig? Var Noel dritings? Hadde han sniffa lim? Var Liam høy på sopp? Hvem ga egentlig det endelige grønne lyset for denne tittelen? Hacka noen seg inn på systemet i Big Brother Recordings og endret tittelen uten at noen merket det før det var for sent? Jeg vet ikke. Noe MÅ de ha tatt som svekket dømmekraften deres den dagen. Det eneste jeg vet er at det er en utrolig dårlig tittel! Javel, mulig Noel og Liam synes tida har flydd forbi de årene de har vært i band sammen, men jeg hadde forventet en litt mer clever tittel når Liam nevnte i et intervju i vinter at det skulle komme en Oasis singles collection til sommeren. Desverre var Stop The Clocks-tittelen allerede tatt. Dét synes jeg er en perfekt tittel på en retrospektiv plate!

COVER ART

Hvis man kan overse den svake tittelen på plata, så synes jeg coveret på plata er fint. Bildet er tatt fra scenen på en av konsertene til Oasis i Knebworth Park 10. og 11. august 1996 og viser folkehavet med det som ser ut som en deilig sommerhimmel over seg. Det er lyst, har flotte farger og har den klassiske Oasis-logoen fra 1994-1997.

Noen mener sikkert at et slikt bilde burde spares til Knebworth-konsertene skal gis ut (noe jeg og sikkert mange med meg fortsatt håper på!), men de tok sikkert flere bilder de dagene som kan brukes til en eventuell utgivelse av de legendariske konsertene. Med tanke på Oasis sine mange besetninger opp gjennom årene så kunne de ikke hatt bilde av bare én besetning, og bilde av bare Noel og Liam hadde vært feil det óg. Så jeg synes de har løst det på en god måte; uten å inkludere bandmedlemmene på coveret har de likevel klart å skape et coverbilde som minner om et klassisk Oasis-cover! Med det mener jeg et coverbilde som er tatt uten å ha blitt redigert og fiksa på etterpå. Det som var der da er hva du ser på bildet. Se på coverene fra perioden 1994-1998 og sammenlikn med de som kom etterpå, så skjønner du forskjellen.

En egenprodusert idé jeg har til et alternativt cover ville vært et Sgt. Pepper's-aktig bilde med alle de involverte med på bildet! Se for deg platecoveret til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Deretter ser du for deg Noel, Liam, Gem og Andy i front der som 1967-Beatles står. Foran seg har de en stortromme med "Oasis - Rock 'n' roll, pop 'n' soul"-logoen på (vet ikke om noen husker den, men Zak brukte den i musikkvideoen til Lyla i 2005, se nedenfor*), og OASIS skrevet i rød, hvite og blå nelliker (samme type blomst som er brukt på coveret til Don't Look Back In Anger) i et blomsterbed foran dem. Til venstre for de fire "nåværende" medlemmene av Oasis står de tidligere medlemmene Bonehead, Guigsy, McCarroll og White (bare de offisielle) og i høyre bildekant ligger en dukke med en eller annen Blur-referanse (f.eks. "Better than Blur any day") skrevet på seg. I folkemengden bak bandet kan man se folk som Alan McGee, Marcus Russell, Mark Coyle, Owen Morris, Anjali Dutt, Brian Cannon, Michael Spencer Jones, Johnny Hopkins, Emma Greengrass, Maggie Mouzakitis, Tim & Chris Abbot, Jason Rhodes, Phil Smith, Mike Rowe, Mark Feltham, Jill Furmanovsky, Anita Heryet, Terry O'Neill, Nick Ingman, Mike Marsh, Mark Stent, Paul Stacey, Jan Kybert, Andrew MacPherson, Simon Halfon, Dick Carruthers, Paul Walton, Will Malone, Dave Sardy, Martin Duffy, Lenny Castro, Peter Blake, Ryan Castle, Julian House, Mark Szaszy, Baillie Walsh, Paolo Hewitt, Scott Mcleod, Zak Starkey, Chris Sharrock, Jay Darlington, Zeb Jameson, Johnny Marr, Paul Weller, Johnny Depp og Chris og Tony Griffith... Med andre ord, folk som i større eller langt mindre grad har arbeidet med Oasis og vært en del av teamet opp gjennom årene. De hadde ikke trengt å være der alle sammen heller; Oasis kunne bare brukt bilder og pappfigurer slik The Beatles gjorde! Personlig synes jeg dette hadde vært et fantastisk cover! Kanskje jeg skal foreslå det til neste retrospektive utgivelse? :)

*trommeskinnet jeg forestiller meg de kunne brukt på Sgt. Pepper's-coveret sitt.

LÅTUTVALG

Det er egentlig ikke så mye man har å si på låtutvalget til en greatest hits-plate, men jeg vil likevel diskutere visse ting.

1. Rekkefølgen. Noel forsvarer den med at han ønsket det skulle være som en set list til en klassisk gig (jeg skulle likt å se den Oasis-konserten med en slik låtliste), og at det er derfor låtene kommer i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. Han sa også at hadde låtene kommet kronologisk ville "all the iconic stuff come in front". Det kan hende, men på den annen side ville en kronologisk rekkefølge tatt lytteren -fansen- med på en reise gjennom Oasis sin karriere og, for å si det litt cheesy, sitt eget liv (også kunne vi sagt etter siste låt: "Jøss, er den ferdig alt? Tida flyr!"). Men vil man absolutt høre låtene i kronologisk rekkefølge er det ikke verre enn at man fikser det selv ved å brenne egne samleplater eller ordner en kronologisk spilleliste på iTunes/iPoden sin!

2. Da låtlisten ble offentliggjort var det en ting til alle stusset på. Hvor er Sunday Morning Call?? Alle singlene var der (inkludert den ellers så oversette She Is Love som var dobbel A-side med Little By Little i 2005), men ikke Sunday Morning Call. Det skulle etterhvert vise seg at den er tatt med som skjult bonusspor på disk 2! Jaha? Hva er vitsen med det da? Et veldig merkelig valg, synes jeg. Jeg er enig med den som sa at skulle de absolutt ha et skjult bonusspor, så hadde det vært mer naturlig med She Is Love. Jeg tror egentlig jeg ikke hadde stusset over at den ikke var med på den offisielle sporlista, jeg hadde sannsynligvis bare tenkt at de hadde valgt å stryke den på grunn av plassmangel. Den var riktignok dobbel A-side som nevnt, men det var Little By Little som fikk all oppmerksomheten den gangen og de færreste husker knapt at de faktisk delte samme siden på vinylplata. Så kunne man heller blitt overrasket når den dukket uannonsert opp på slutten (og deretter irritert seg over at de gjorde det på den måten).

3. Ulempen med greatest hits er at det strengt tatt begrenser låtutvalget til å kun inkludere singler. I Oasis sitt tilfelle er ikke det det verste som kunne ha skjedd, men samtidig gjør det at glimrende albumspor som Turn Up The Sun, Mucky Fingers, Bag It Up, The Turning, Waiting For The Rapture, Born On A Different Cloud, Force Of Nature, Gas Panic!, My Big Mouth og Columbia faller bort. Alle de nevnte er låter som også var utelatt fra Stop The Clocks, som inkluderte albumspor og b-sider i tillegg til enkelte singelspor (3 av de jeg nevnte var ikke med på STC av naturlige årsaker, men jeg håper du forstår poenget). Likevel må jeg innrømme at jeg vil nok foretrekke Time Flies fremfor Stop The Clocks av den enkle grunn at Time Flies har litt jevnere fordeling av perioder låtene er hentet fra. Som fan er jeg også tilhenger av det Oasis har gitt ut ETTER 1997 (desverre, vil jeg si, er det mange fans der ute som overser mye av det som har kommet ut i dette århundret).

*Oasis i gamle dager. Noel og Liam gjesper. Tida flyr kanskje ikke alltid like fort?

B-SIDER?

Oasis har alltid vært et singelband på den måten at b-sidene har stort sett vært utrolig gode og sterke låter, i hvert fall fram til 2005. Etter det har singlene stort sett vært backet av remikser og liveopptak, desverre! Flere av singlene til Oasis inneholder altså sterke b-sider som i enkelte tilfeller er vel så gode som, eller bedre enn, a-siden. Derfor føler jeg det hadde vært på sin plass å inkludere en bonusdisk med de beste b-sidene på. The Masterplan (1998) samlet en del av de beste b-sidene i perioden 1994-1997, men det har kommet mange flotte b-sider siden den gang og det var også noen b-sider som ble utelatt fra The Masterplan som jeg gjerne skulle hatt med her. En slags oppdatert versjon av The Masterplan føler jeg dermed hadde vært på sin plass å ha med her. Mitt forslag/utkast til låtliste er som følger:

01. Acquiesce
02. Underneath The Sky
03. One Way Road
04. (You've Got) The Heart Of A Star
05. Fade Away
06. Round Are Way
07. Cloudburst
08. Listen Up
09. Rockin' Chair
10. Sad Song
11. Pass Me Down The Wine
12. Stay Young
13. Let's All Make Believe
14. The Masterplan
15. (I Got) The Fever
16. The Boy With The Blues

The Swamp Song og I Am The Walrus burde kanskje vært med på grunn av deres betydning for Oasis sine live shows i 1994-1996, men jeg velger Round Are Way og Cloudburst foran dem. Jeg velger også å inkludere The Boy With The Blues fordi jeg mener den fortjener mer oppmerksomhet enn den fikk i 2008 -og det er en fantastisk låt! Talk Tonight og Half The World Away lot jeg også ligge fordi de allerede er på både TM og STC (ja, jeg vet det også gjelder Acquiesce og The Masterplan, men de MÅ med. De er kanskje de mest ikoniske og klassiske b-sidene til Oasis noensinne). Sad Song var strengt tatt heller ikke b-side, men kommer med av samme grunner som The Boy With The Blues. Dessuten var den jo b-side til Don't Go Away i Japan ;)

KONSERT

Som disk 3 på 4-diskutgaven får vi det som er "the last ever recorded gig with Oasis", nemlig iTunes-konserten fra Roundhouse i London 21. juli 2009.

*Liam hadde snakketøyet i orden på iTunes-konserten. Tida flyr av sånt.

Ikke den mest opplagte konserten å inkludere i en slik utgivelse; Liam var i fyr og flamme den kvelden og det er flere steder i løpet av konserten han ikke synger eller så babler han et eller annet over instrumentalpartiene. Men det faktum at han var supergira (og visstnok pissed off på noen i publikum) førte også til en av de beste -og mest interessante- konsertene fra den siste turnéen. Oasis/Liam har fått litt kritikk fra fansen for å ikke være like "gæerne" på konsertene nå som før, så hans voldsomme humør denne varme sommerkvelden i 2009 fikk tankene tilbake til "det gale 90-tallet" der jeg satt og hørte konserten direkte på nettradio.

Det som blir spennende er å høre hvor mye de har redigert konserten. Har de latt Liam være Liam eller har de klipt og limt slik de gjorde på Familiar To Millions i sin tid? På den konserten, som er fra Wembley Stadium 21. juli 2000 (I was there then), sang ikke Liam siste delen av Wonderwall. Når konserten ble utgitt på CD, så sang han plutselig hele. Jeg håper egentlig ikke de har rørt for mye ved iTunes-konserten, men den er nok noe redigert vil jeg tro. Det som er snickers og twist er at den er redigert på den måten at noen av låtene er fjernet, nemlig Fuckin' In The Bushes, Waiting For The Rapture, My Big Mouth og I Am The Walrus. Ønsker du å høre disse låtene på lovlig vis må du kjøpe deluxeutgaven av Time Flies på iTunes til 129,-. Fem av låtene er forøvrig utgitt tidligere på en eksklusiv iTunes EP som jeg har omtalt tidligere i bloggen min.

Jeg holder denne konserten som en av mine favoritter og synes det derfor er gledelig at den blir utgitt offisielt. Knebworth, Finsbury og de mer ikoniske konsertene kan heller få sine egne utgivelser senere!

VIDEOSAMLINGEN

Til slutt må jeg bare si noen ord om DVDen som følger med Time Flies. Endelig skal vi få en utgivelse som samler alle musikkvideoene til Oasis på ett sted! Tidligere har det bare eksistert bootlegs med videoene samlet i ymse kvalitet.

Noen av videoene er derimot utgitt tidligere, i motsetning til hva som står i pressemeldinga til Time Flies ("Time Flies features all 36 videos ever made (all previously unreleased)"):

*Definitely Maybe-videoene (Rock 'n' Roll Star, Shakermaker, Live Forever UK og US, Supersonic UK og US og Cigarettes And Alcohol) er utgitt på 10-års jubileums-DVDen til Definitely Maybe

*Roll With It og Acquiesce (livevideoen) er utgitt på DVD-utgaven av ...There And Then

*Little By Little (live) er på singelen med samme navn utgitt i Tyskland

*The Importance Of Being Idle og Let There Be Love er utgitt på deres respektive DVD-singler

*The Shock Of The Lightning er utgitt på bonus-DVDen som fulgte med deluxeutgaven av Dig Out Your Soul (den brune gigantboksen)

*Falling Down er utgitt på en special edition dobbel-utgave av FD-singelen i Japan

Så 14 av videoene er faktisk utgitt tidligere (jeg innbiller meg at videoen til Lord, Don't Slow Me Down er på DVDen med samme navn, men den er kanskje ikke det? Den burde vært det!), men det skal uansett bli greit å få alle samlet på ett brett. Jeg synes også det er flott at de har tatt med livevideoene av Little By Little og Gas Panic!. Og ikke minst; det følger med et kommentarspor av Noel og Liam til alle videoene! Dette blir rosinen i pølsa for fansen som har alt fra før!

Men det er faktisk én video som mangler (som jeg vet om). De har jo tatt med de alternativene videoene til Supersonic, Live Forever, Acquiesce og Little By Little, men det finnes faktisk en alternativ versjon til Don't Look Back In Anger også! Ikke så mange er klar over dette, men det finnes en amerikansk edit som er ganske lik den versjonen vi er vant med. Den største forskjellen ligger i måten den er redigert på: hyppig bruk av "split screen" fører til bruk av flere bilder/snutter som ikke brukt i den britiske versjonen. Det er ikke lenge siden jeg så denne videoen for første gang, og jeg synes den burde vært med på Time Flies-DVDen. Utelatelsen av denne videoen er det eneste minuset med denne DVDen. Ellers er det bare plusser!

OASIS - DON'T LOOK BACK IN ANGER (U.S. VERSION)

KONKLUSJON

Da skulle det meste være sagt om denne utgivelsen på forhånd. Selv om jeg har (nesten) alt fra før av, så gleder jeg meg til 14. juni. Jeg vet ikke noe om lyden på denne utgivelsen, men forhåpentligvis er låtene remastret/remikset. Det var tilfelle med Stop The Clocks i 2006, og man kunne høre merkbar forskjell på enkelte låter. Selv synes jeg faktisk at Wonderwall gjorde seg med et ansiktsløft (den akustiske gitaren ble enda renere og enda bedre), for ikke å snakke om Go Let It Out. Standing On The Shoulder Of Giants er så lusent produsert at jeg håper neste Oasis-utgivelse blir en remastret og remikset utgave av den! I mellomtiden får vi kose oss med i hvert fall tre spor fra den plata med bedre lyd.

Når var det Standing... kom ut forresten? Var det i februar 2000??! Du verden. Tida flyr!

PS!
Time Flies kommer ut i følgende formater (hold tunga rett i munnen nå):

*Standardutgave (2CD)
*Spesialutgave (3CD+DVD)
*Vinylboks (5LP)
*Digitalt (3"CD", inkluderer alle 27 singlene pluss hele iTunes-konserten)
*Videogram (1DVD)

Det er også mulig å bestille et sett postkort med alle singelmotivene fra www.oasisinet.com. Forhåndsbestiller du en eller flere av formatene fra den offisielle nettsida til Oasis, så er du automatisk med i trekningen av et eksklusivt album art work signert av Oasis (jeg går utifra det betyr Noel, Liam, Gem og Andy)!

Liam Gallagher Band

2010-04-26T15:20:00.014+02:00

!!!UPDATE!!!
Gruppenavnet er bestemt. Det er i grunn gammelt nytt nå, så jeg velger å hoppe over den obligatoriske drum roll'en og sier BEADY EYE. Én ting er sikkert; du leste det ikke første på theoasisdaily! De har også annonsert at Steve Lillywhite er produsent. Han har tidligere jobbet med blant andre U2, Travis, The Rolling Stones, Morrissey, The La's og Talking Heads (pluss mange fler!). Spennende!

*Det første offisielle bildet av Beady Eye.

Navnet har fått totalslakt av fansen på diverse forum, men personlig er jeg mer likegyldig til navnet og lar heller musikken snakke for dem når den tid kommer (oktober er fortsatt det vi har å forholde oss til)! Et bandnavn er et bandnavn, og når man tenker over det så er det mange idiotiske bandnavn der ute. Problemet er at man er vant med de og tenker ikke over det. Jeg er rimelig sikker på at uansett hva Liam & co. hadde valgt å kalle gruppa si, så hadde fansen vært misfornøyd. Oasis-fansen er ekstremt kritiske og svinger litt for lett med øksa etter min mening. Men det er en diskusjon jeg ikke skal gå inn på nå (jeg er jo tross alt enig med meg selv). (skrevet 2/6-10)

Ikke så mye man vet om Noel og Liams soloprosjekter enda, men noe interessant har dukket opp. Jeg velger å starte med Liam, som vi vet mest om per dags dato.

HVEM
Liam var forholdsvis raskt ute med å avsløre hvem han skal ha med seg videre. Det var i et radiointervju i Italia i forbindelse med promotering for Pretty Green, ikke så lenge etter bruddet med Oasis, nærmere bestemt 13. november. Da ble det kjent at bandet hans kom til å bestå av medlemmene fra Oasis minus Noel. Enkelte medier tolket ”our last drummer” som Zak Starkey siden han spilte på den siste plata til Oasis, men det er nok Chris Sharrock det var snakk om. Noe som også ble bekreftet i et senere intervju.

Gem og Andy er med i Liams nye band, sammen med Chris Sharrock og muligens Jay Darlington.

Det var likevel noe som ikke ”stemte”, siden de nå bare var fire medlemmer. Ryktene begynte raskt å svirre om at Andy skulle gå over til å spille gitar og at en ny bassist ville bli innhentet. Jeg syntes dette hørtes ut som en meget god løsning! Som vanlig når det går masse rykter, så kunne man lese mye rart i mediene.Det rareste ryktet var det News Of The World (bombe!) som kom med: Oasisblogger Louise Davies (fabelaktige stopcryingyourheartout.com) er Liams nye bassist! Dette ble raskt benektet av Davies på bloggen hennes. Så hvem ville den nye bassisten bli, da? Guigsy? Paul McCartney? Krist Novoselic?

25. mars kunne sjølvaste Damon Albarn avsløre i et intervju at Liams nye bassist er Gorillaz’ Jeff Wootton. Dette ble bekreftet av Liam selv to dager senere. Han skal dog ikke spille på kommende studioinnspillinger, kun live. Han er forøvrig 24 år og fra Manchester. En del yngre enn resten av gutta altså, men i hvert fall fra ”riktig” by. Liam brukte forresten alderen til Jeff som et argument for at han ikke ble fast ansatt i gruppa. I det samme intervjuet hvor engasjeringen av Jeff ble bekreftet, sier Liam at han ikke blir fast ansatt fordi han er ung og talentfull og kanskje ikke er klar for å binde seg til ett band. Les det fantastiske intervjuet her: http://www.live4ever.uk.com/2010/03/live4evers-interview-with-rocks-greatest-frontman-liam-gallagher/ og her: http://www.live4ever.uk.com/2010/03/live4evers-interview-with-rocks-greatest-frontman-liam-gallagher-part-ii/.

Jeff Wootton, mest kjent fra Gorillaz, blir Liams nye bassist.

Man skal heller ikke se bort ifra at Jay Darlington blir å finne på scenen sammen med Liam Gallagher Band, men dette er ikke bekreftet så vidt jeg vet.

HVA
Ingen låttitler har blitt avslørt for allmennheten ennå. Det eneste vi vet er at bandet per januar i år hadde 8 sanger klare. Studiotid var booket for tre uker i april med en hittil ukjent produser. Fungerte det bra vil de gå tilbake i studio med den samme produseren i juni for å spille inn og gjøre ferdig resten. Forhåpentligvis har de flere enn de 8 låtene nå, men det har ikke kommet noen rapporter om hvordan arbeidet i studio har gått.

I mai/juni i fjor kunne vi høre deler av en uutgitt låt ved navn Man Of Misery, skrevet av Liam Gallagher, i en promovideo for Pretty Green. Denne låta dukket så opp på YouTube i sin helhet i starten av juni. Låta er en ”stomper” med et som startet med et enkelt bassriff og tromming før gitaren kommer inn etter åtte takter. Liams vokal virker rå og upolert. Hvem som korer i refrenget er usikkert. Enten er det han selv, Gem, Andy eller Noel. Det vites heller ikke hvem som spiller på denne låta eller når den ble spilt inn. Personlig liker jeg denne korte og kule låta, men jeg ville ikke satt mange penger på at den dukker opp på den kommende plata. Jeg synes låta er god nok for en utgivelse, og den hadde passet som b-side på en av singlene, men jeg har en følelse av at Liam ser heller framover enn bakover. Man Of Misery blir nok dermed vraket til fordel for nyere og uhørte låter. Men kanskje den dukker opp som b-side på singel nummer 4? Vi får vente og se...

Liam Gallagher - Man Of Misery.

Musikalsk skal det bli spennende å se (høre) hva vi har i vente. Dette kommer visstnok til å bli mer sofistikert enn Oasis, men hva det vil si gjenstår å se (høre). I et intervju i mars dro Liam fram T-Rex og David Bowie som inspirasjoner for tiden, og sa at det blir en mix av psychedelia og rock ’n’ roll. Og at Andy visstnok tror han er Jimi Hendrix. Spennende! Men så veldig radikalt blir det nok ikke. Jeg er uansett optimist og gleder meg veldig til å høre dette!

NÅR

Liam har tidligere vært veldig klar på at han ønsker å få ut nytt materiale ganske kjapt, aller helst til sommeren, men det blir det altså ikke noe av. Liam sa i flere intervjuer post-Oasis at han syntes det var flaut og svakt av dem at de bare ga ut 7 album på 18 år som gruppe. Der er jeg sterkt enig! Så Liam har hele tiden vært klar på at her skal man få fart på sakene og ikke ta seg 3 års hvilepause mellom albumutgivelsene. Nå kan det derimot se ut som Liam har endret litt på slagplanen. En av grunnene er utgivelsen av singelkolleksjonen til Oasis som kommer i juni (denne skal jeg omtale seinere). Det kan tyde på at Liam kommer til å gjøre litt promoteringsarbeid i forbindelse med den (Pretty Green tror jeg ikke har noe med dette å gjøre, da jeg tror på hans utsagn om at musikken vil alltid komme først).

En annen grunn til utsettelsen er at Liam nå har bestemt seg for at hans nye band skal følge blueprinten til Oasis fra 1994. Liams planer lyder som følger:

“I’d like to have a single out in October, followed by 2 FANTASTIC B-sides and then have Christmas off, put another single out at the end of January, maybe another one in March and then get the album out in June of next year.
I’m certainly not puttin’ the album out first, not in this day and age. It’ll be like what we used to do in the Oasis days - single, two B-sides, single, two B-sides, single, two B-sides, then the album and if that goes, another single, B-side, no remixes, none of that bollocks, brand new fuckin’ songs - Musicians man, we write songs, we don’t fuckin’ mix ‘em up.
So, that’s what we’re gonna be doin’. And when that album’s out, put another single out like what we did with ‘Whatever’… follow the blueprint like how Oasis did it.
You gotta have B-sides man. If you can write one record, you can write another two. Do you know what I mean?” (live4ever.uk.com)

INGEN remixer! Kun descent b-sider. Jeg håper de følger opp dette og at det ikke bare blir med snakket. Dette låter som musikk i mine ører!

Liam har også sagt at bandet kommer til å holde konserter i 2010. Oktober er nok et hett tips dersom første singel skal gis ut da. Kanskje litt før oktober også.

GRUPPENAVN
Hva de skal kalle seg er foreløpig ukjent. Liam sa i begynnelsen at det godt kunne bli Oasis dersom de ikke fant på noe bedre og utgivelsene nærmet seg, men siden den gang har han vært ganske krass mot navnet Oasis og kalt det et ”shit name”. Så jeg tror nok de finner seg et nytt navn, men hva vites altså ikke.

Jeg kommer til å poste mer om Liam Gallagher Band etterhvert som det kommer mer fram. Jeg garanterer ikke at du vil lese om det her først, men du kommer i hvert fall til å lese om det her!

Noel Gallagher - Royal Albert Hall - 25.-26.03.2010.

2010-04-23T10:52:00.017+02:00

!!!UPDATE!!!
I nyeste utgaven av Q (287, june 2010) står det en 5-siders artikkel om Noels konserter i Royal Albert Hall. Den inneholder mye jeg allerede har nevnt her og den inneholder et par småirriterende faktafeil (perkusjonisten heter Kirkbride, ikke Kilbride og Gem spiller ikke gitar på Good To Be Free! Dessuten mener de Wired Strings bare var essensielle på Whatever... fuck off! De er definitivt med på å gjøre låtene enda bedre, spør du meg).

Men de bringer også ganske interessante nyheter om hva vi KUNNE ha fått de to kveldene. De som har lest bloggen min har kanskje sett jeg etterlyste Mani!? Vel, Q kan avsløre hva som skjedde: opprinnelig hadde Noel tenkt å fremføre en mer rocka konsert med et band bestående av han, Mani, Gem, Jay og Chris Sharrock! Men etter dager med øving ble prosjektet lagt på hylla fordi de (Noel) følte det ikke låt bra nok... Sitat Q: "not because of the personalities involved, but the music was falling between two stools, neither particularly folky and intimate, nor Oasis-heavy". Med bare få dager igjen til konsert ble Gem og Jay spurt om å gjenta bedriftene fra 2007 (sånn bortsett fra at Jay ikke var med i 2007, kjære Q).

Hrmph... Jeg ble litt snurt når jeg leste dette. For å gjenta meg selv i korte ordelag: Årets konserter var i seg selv MEGABRA! MEN, de ble litt for like konsertene fra 2007, så, ja, jeg ble skuffet. Jeg hadde nok ventet litt flere endringer i set lista (jeg tror jeg glemte hvem jeg hadde å gjøre med her) eller, i beste fall, et helt annet type show. Så når jeg da leser hvordan de konsertene KUNNE blitt..... !!! (skrevet 2/6-10).

Jøss, han lever!?

Nå har det gått alt for lang tid siden sist jeg skrev noe her. Igjen. Men dette blir ingen vanlig post som handler om en eller annen Oasis-låt. Jeg tenkte jeg skulle dele mine tanker med dere om hva som har skjedd i Oasis-verden siden sist. Først ut er:

NOEL SOLOKONSERTER, ROYAL ALBERT HALL, MARS 2010.

Den offisielle logoen til Teenage Cancer Trust 2010

1. februar ble det annonsert at Noel Gallagher skulle holde to konserter i Royal Albert Hall i forbindelse med veldedigheten Teenage Cancer Trust. For oss Oasis-fans er denne veldedigheten absolutt ikke noe ukjent; den ble arrangert første gang i 2001 av Roger Daltrey og The Who. Den gangen var det bare The Who som spilte, men til gjengjeld hadde de med seg flere gjesteartister: Eddie Vedder, Bryan Adams, Kelly Jones og Paul Weller for å nevne noen. Og Noel Gallagher. Han deltok på låta Won’t Get Fooled Again (sologitar og backing vocal), og dette skulle bli den første av i alt 7 opptredener Noel Gallagher har gjort for denne veldedigheten så langt, enten som soloartist eller med band. De andre opptredene inkluderer én med Oasis i 2002, én som medlem av en supergruppe bestående av ham selv, Daltrey, bror Liam, Kelly Jones og Paul Weller, og totalt 4 opptredener som soloartist (to i 2007 og to i 2010). Det er Roger Daltrey som står som arrangør for denne veldedigheten, som har vokst fra å være én konsert med The Who i 2001 til en hel uke hver mars måned spekket med konserter og stand-up.

Det kom som en liten overraskelse på meg at det var Noel som opptrådde først offentlig av han og Liam. Jeg var sikker på at Liam kom til å gjøre noe på en scene først og at Noel kom til å gå i hi de neste 3 åra. Jeg er fortsatt rimelig sikker på at Liam kommer til å gi ut nytt materiale først, men man skal tydeligvis ikke føle seg for sikker! Mer om dette senere.

I år som i 2007 ble det annonsert to konserter med Noel Gallagher og jeg var ikke sen med å skaffe meg billett til begge konsertene. Sist fikk jeg med meg bare én konsert; nå skulle jeg på begge!

I tiden fram mot konserten var det mange tanker og spekulasjoner som surret rundt i hodet mitt. Ble det akustisk eller elektrisk? Eller begge deler? Ville det bare bli Noel eller stilte han med band? I så fall, hvem ville han ha med seg? Kom vi til å få servert noen nye låter?

Sistnevnte spørsmål ble raskt avklart. Dette var selvsagt det første Noel ble spurt om av en journalist da konsertene ble annonsert, og Noel svarte klart og tydelig: ”No. Golden oldies only”. Jeg ble egentlig ikke overrasket. Jeg tror ikke Noel gir oss noe nytt live før en soloplate er annonsert og den nærmer seg utgivelse. Det virker også som om dette var hans eneste opptredener innværende år.

Men hvem skulle han spille med da? Jeg avskrev egentlig Gem, siden han er en del av Liams band nå. Derfor tenkte jeg ikke så mye på Andy Bell, Chris Sharrock eller Jay Darlington heller. Paul Weller var nok det heteste tipset. Han har nærmest vært obligatorisk gjest de gangene Noel/Oasis har stått på scenen i forbindelse med TCT. Andre? Tja, Terry Kirkbride på perkusjon virket mest sannsynlig, men jeg håpet selvsagt at Zak Starkey skulle dukke opp også, siden han skulle spille med The Who på samme scene uka etter. Ellers var jeg ganske blank, selv om Kelly Jones og for eksempel John Squire kanskje ikke var fullstendig usannsynlige gjester heller.

Etterhvert som konserten nærmet seg skulle vi få besvart spørsmålet delvis, samt noe som delvis har forblitt en gåte.

19. mars, altså en ukes tid før konsertene, ble det annonsert at Wired Strings skulle spille med Noel, noe de også gjorde i 2007 (Wired Strings annonserte det på sin egen hjemmeside allerede 2. februar, altså dagen etter at Noels konserter ble annonsert, men jeg ble personlig obs på dette da jeg leste annonseringen på www.oasisinet.com 19. mars). Dette så jeg på som veldig positivt siden deres nærvær på scenen var med på å gjøre konserten(e) i 2007 til noe helt spesielt. Samtidig var det nærmest en bekreftelse på at det ble akustisk sett og ikke elektrisk. Dog, muligheten for å få begge deler var fortsatt til stede!

Wired Strings. Offisielt pressebilde hentet fra wiredstings.com. Strykerarrangementene i 2007 og 2010 er laget av gruppens leder, Rosie Danvers.

I samme pressemelding kunne Oasisinet fortelle at Crouch End Festival Choir skulle bli med på scenen også. De har opptrådd med Oasis en gang tidligere; på BBC Electric Proms-konserten i London 26. oktober 2008. Da som nå ble de ledet av David Temple.

Crouch End Festival Choir på scenen med Oasis i 2008. Ryktene skal ha det til at koret skal joine Noel på hans kommende soloplate. Mer om det siden!

Wired Strings OG Crouch End...!? Jeg må innrømme at nå var jeg veldig spent på hva konsertene ville bringe!

Dette bildet ble brukt på Teenage Cancer Trust sine offisielle sider. Kunne jo være et hint om at Noel stilte med elektrisk gitar denne gang?

Dagene fram mot konserten gikk uten at det kom flere annonseringer, men sjølvaste Mani fra The Stone Roses sa i et radiointervju at han skulle spille med Noel på de kommende konsertene i Royal Albert Hall. Så det var han som skulle ta Gems plass! Trodde jeg...

Mani fra Stone Roses. Han sa i et radiointervju at han skulle spille med Noel, men hvor ble han av!?

Da jeg ankom Royal Albert Hall sammen med mine venner torsdag 25. mars var vi rimelig spente på hva vi hadde i vente. Min kjære Linda kunne melde fra Norge at det på TCT sin Twitterside lå bilde av bakhodet til den hemmelige gjesten, uten at hun klarte å gjenkjenne vedkommende. Vi satt pengene våre på Mani.

Men når jeg kom hjem og så bildet, så kunne jeg jo lett se det var Gem. Var han den store overraskelsen? Jaja, jeg ble jo forsåvidt overrasket over at han dukket opp :)

Uansett; det store spørsmålet nå var selvsagt SETLISTA! Hva kom han til å spille denne gang? Ville han klare å overraske oss like mye som sist (Sad Song, Don’t Go Away, There Is A Light That Never Goes Out osv)? Sist var Wired Strings en vel så stor overraskelse som de nevnte låtene, men nå visste vi at de skulle være der. Så nå var det opp til låtvalget alene og overraske oss. Desverre må jeg si jeg ble en smule skuffet...

Altså, konserten var helt fantastisk og totalt sett var kanskje setlista bedre enn sist (4 coverlåter byttet ut med 4 Oasislåter), men jeg må innrømme det ble at antiklimaks da de startet med samme låta som 3 år tidligere! Låt nummer 2 var også identisk. Og låt nummer 3, 4 og 5 var også de samme... Makan! 3 år var gått også får vi samme setlista som sist?? Jeg var en smule forundret og altså skuffet. Såpass ærlig må jeg være.

Men la oss gå tilbake til den første låta, som forøvrig var (It’s Good) To Be Free –tolk det som du vil-, og det øyeblikket Noel med band gikk på scenen. Der var Noel, Terry (egentlig som forventet), Gem(! Han har tydeligvis ikke tatt Liams ”side” fullstendig selv om han er i Liams band) og.... Jay ”The Shroud” Darlington! Wow. Det hadde jeg ikke trodd. Hyggelig at Jesus/George/Lord Of The Rings (stryk det som ikke passer) er med! Da er faktisk 50% av Oasis (anno 2008/9 live) på scenen!

Noel med Wired Strings i bakgrunnen. 26. mars.

De 5 første sangene var altså identiske med konserten i 2007 (eneste nye elementene var altså The Shroud og at CEFC bidro på Cast No Shadow som var låt nummer fire). Men så kom Wired Strings på og det var dags for kveldens første endring i setlista. Don’t Go Away. Jaja. Den ble også spilt sist, men nå var den flyttet lenger opp. Og sånn fortsatte det en stund til. Samme låtene som sist, men en litt annen rekkefølge. Ja, også Jesus og koret da. Men så.... endelig. Som låt nummer 11 fikk vi servert en låt som ikke ble spilt i 2007. Faktisk fikk vi en låt som Oasis ikke har spilt live siden 1995, og knapt nok da. Nemlig Rockin’ Chair! Denne nydelige låta, hentet fra singelen til Roll With It, ble fremført live av Oasis omtrent 3 ganger i 1995 og nå fikk vi den live og akustisk med Noel. Og for en versjon! Noel, i motsetning til sin bror, har fortsatt stemme til å synge denne låta samtidig som Gem bidro med en tøff elektrisk gitarsolo. Nå fikk jeg ”endelig” valuta for pengene! Etter denne kom Slide Away, også nydelig -men ingen ”ny” låt-, før kveldens andre store overraskelse: Digsy’s Dinner!! Denne ble også sist spilt av Oasis i 1995 og jeg hadde for lengst gitt opp å høre denne live. Noel sang den på en litt annerledes måte enn Liam også (hørtes nesten ut som han sang annenstemmen). Gøy!

Setlista med markeringer for kor og strykere.

Nå hadde vi fått to låter som jeg ikke hadde hørt live før (på de konsertene jeg selv har vært på) og jeg var i grunn fornøyd. Det nærmet seg tross alt slutten på konserten og jeg forventet ikke flere overraskelser nå. Men jaggu hadde han ikke et ess til å dra fram... Whatever! Riktignok fikk jeg denne på Wembley i fjor, men denne versjonen var langt bedre. Den gikk i et raskere tempo enn på Wembley og ikke minst: strykere! Koret var der de også, men de var forlengst druknet bort i allsangen fra publikum. Jeg hørte de så vidt på Cast No Shadow, men derfra og ut var de bare statister. Låta ble avsluttet med at Wired Strings og CEFC fortsatte å spille og synge mens resten av bandet gikk av scenen. Noel klappet til publikum og virket fornøyd med sin egen og ikke minst publikums innsats. Etter at bandet hadde gått av fortsatte publikum å synge på noe som hørtes ut som en blanding av Whatever og Octopus’s Garden. Stemningen var elektrisk!

Noel og Gem med Wired Strings i bakgrunnen.

Etter et par minutter kom bandet på igjen og nå fikk vi endelig den låta som jeg følte manglet sist: The Masterplan. Den har riktignok vært fast inventar siden den ble innført på setlista til Oasis i oktober 2005 i Milano, men merkelig nok spilte ikke Noel den i RAH i 2007. Noe jeg og flere bemerket som noe underlig da alt i utgangspunktet lå til rette for det. Men nå var den altså her, og det var bare å bøye seg i støvet.

Avslutningsvis fikk vi Married With Children og Don’t Look Back In Anger. Men ingen Mani. Gem var altså den hemmelige gjesten! Greit nok det, men hvorfor sa Mani på radioen at han skulle spille med Noel? Ble han plutselig syk og kunne ikke stille? Løy han på direktesendt radio? En dårlig spøk? Gåten er fortsatt ubesvart.

På konserten dagen etter fikk vi samme setlista (noe annet hadde vært århundrets overrakselse), så da var det ikke annet enn å lene seg tilbake og nyte. Kan virke som om flere tenkte det samme siden publikum var mer tilbakeholdent enn første kvelden. Heller ikke på denne konserten dukket Mani opp. Rart. Men Roger Daltrey dukket opp, faktisk! Riktignok, eller desverre(?), ikke på scenen sammen med Noel, men han holdt en appell i forkant av konserten. Roger Daltrey, we salute you!

Roger Daltrey gjør en fantastisk jobb med denne veldedigheten og har uttalt han håper Noel og/eller Kelly Jones kan overta den dagen han selv ikke er i stand til å gjøre det selv lenger. Mannen fortjener å bli adlet for den jobben han gjør!

Nå er det kanskje noen av dere (hvis noen i det hele tatt har orka å lese så langt) som sitter med en følelse av at jeg ble skuffet over disse konsertene og tenker at jeg kunne heller ”gitt billettene til meg, din jævla grinebiter”. Vel. Jeg må innrømme, og gjentar gjerne meg selv, ved å si at det ble faktisk et aldri så lite antiklimaks da de startet med de nøyaktig samme 5 låtene som tre år tidligere. De neste 5 fikk vi også i 2007, bare i en annen rekkefølge. Jeg mener; at Oasis er late og kjører samme setlista i løpet av en turné er én ting. Men her har det gått tre år siden sist. Da må det være mulig å komme opp med noe nytt og annerledes? HELDIGVIS dro han fram 4 låter som gjorde at også disse konsertene ble noe spesielt likvel; Rockin’ Chair, Digsy’s Dinner, Whatever og The Masterplan. Isolert sett står konsertene til 6 i terningkast (og vel så det), men jeg føler likevel de ikke helt klarte å overgå den konserten jeg var på i 2007. Overraskelsesmomentene ble ikke like store i år, til tross for de 4 nevnte låtene (hvor strengt tatt bare 2 av dem var noen virkelige overraskelser).

Siden den gang har Noel dukket opp i en reklame for Adidas og han har uttalt i et intervju at han ”kanskje skal skrive en låt neste uke”. Jeg forventer ikke å høre noe nytt materiale fra Noel Gallagher på denne siden av nyttår. Jeg tror heller ikke det blir flere konserter på ham i år. Det ble forresten lagt litt vekt på at disse konsertene var Noels første solokonserter etter Oasis, noe som i og for seg er helt korrekt med tanke på at han ikke lenger er medlem av noe band. Men så lenge setlista besto utelukkende av Oasis-låter, så følte jeg ikke at jeg var på en Noel Gallagher SOLOkonsert. Akkurat dét gleder jeg meg veldig til!

NOEN VIDEOER FRA TEENAGE CANCER TRUST:

Noel og Liam (nei, ikke HAN Liam, men Liam fra The Courteeners) deler sine tanker om veldedigheten:

Wonderwall, sendt på ITV 2, hentet fra dag 2 (26. mars). Koret kommer mer til sin rett på disse opptakene. Der og da var det umulig for meg å høre dem da de ble totalt utsunget av publikum!:

Intervju gjort backstage + Whatever fra dag 2, sendt på ITV 2:

Rockin' Chair, amatøropptak fra første kvelden (25. mars). Ikke det beste bildet, men behagelig lyd. Som det sto på Oasis sin twitterside, "Gem killed the solo!":

Digsy's Dinner. I say no more.

Listen Up ble sendt på radioen (Absolute Radio), derfor ingen levende bilder på denne youtube-videoen... Mange har Unplugged-versjonen fra 1996 som sin favorittversjon av denne låta, men for meg så overgår 2007/2010-versjonen den! Utrolig flott arrangement:

Supersonic ble desverre ikke spilt på konserten (se drømmesetlista mi nedenfor!), men han spilte den på soundchecken:

DRØMMESETLISTA (Den er en del lenger enn den som opprinnelig var, men jeg mener Noel kunne tatt seg tid til å spille flere låter enn det han gjorde. Tegnforklaring: s = strykere, k = kor):

(Noel alene på akustisk gitar)
D’yer Wanna Be A Spaceman?
Some Might Say
The Hindu Times
Morning Glory

(Gem, Terry og Jay entrer scenen)
Talk Tonight
Half The World Away
The Importance Of Being Idle
Waiting For The Rapture (s)
The Turning (k)
Underneath The Sky
She’s Electric
Don’t Go Away (s + k)
Listen Up (s + k)
Sad Song (s)
Sunday Morning Call (s + k)
Rockin’ Chair
Digsy’s Dinner
Gas Panic! (s)
Stop Crying Your Heart Out (s + k)
Where Did It All Go Wrong?
The Girl In The Dirty Shirt
Let There Be Love (s)
Wonderwall (s + k)
Whatever (s+ k)

(ekstranummer)
Setting Sun/Fade In-Out (1998-versjonen)
Falling Down
Supersonic
Slide Away (s + k)
The Masterplan (s + k)
Don’t Look Back In Anger (s + k)

(It's Good) To Be Free

2009-11-01T13:48:00.004+01:00

(It's Good) To Be Free er b-siden til den eksklusive singelen Whatever som ble sluppet 18. desember 1994. Den har aldri vært en av mine favoritter, men slutten på låta er god nok grunn til å gi den et øye ekstra på terningen. Mer om det siden.

Denne låta ble spilt inn i The Congress House Studio i Austin, Texas, USA i oktober 1994. Noel startet å skrive låta på starten av den vanskelige USA-turnéen som startet i Seattle, Washington 23. september. Da bandet spilte på The Whiskey i Los Angeles 29. september, var stemningen så dårlig blant brødrene at Noel stakk av til San Francisco og siden Las Vegas etter konserten. Dette er første av i alt fire ganger Noel har forlatt bandet, men den gangen kom han i hvert fall tilbake etter ca ti dager. I mellomtiden hadde han skrevet Talk Tonight (b-side til Some Might Say, 1995) og Half The World Away (ekstraspor på Whatever, 1994) og han gjorde ferdig (It's Good) To Be Free. Alle disse låtene ble så spilt inn i det nevnte Texas-studioet før bandet fortsatte turnéen sin i Minneapolis, Minnesota 14. oktober. Tingenes tilstand var allikevel ikke helt bra igjen, skal man tro produsent Owen Morris. I innernotatene til samleplata The Masterplan (1998) kaller han ...To Be Free for "cocaine psychosis" og om innspillingen sier han følgende: "believe me, it was horrible, it wasn't funny at all".

Og det kan på en måte høres. Låta virker litt mørkere og mer dunkel enn man er vant med fra Oasis' tidligere innspillinger. Sologitaren som går over introen spiller "triste" noter, og det er nesten så Liam høres litt sørgmodig ut der han står og synger. Derfor blir det veldig ironisk og en sterk kontrast til resten av låta da Boneheads lystige trekkspill kommer inn etter at låta egentlig er slutt og man hører folk i bakgrunnen som hojer, ler og tydeligvis morer seg. Akkurat som om Bonehead tok med seg trekkspillet inn i studio for å løse opp stemninga litt etter en lite inspirerende studioinnspilling. Jeg er veldig glad for at den biten kom med på plata, da det viser litt originalitet og en herlig sans for selvironi.

Teksten er det ikke så mye å få ut av, men deler av den er i hvert fall med på å skape en liten kontrast til den mørke stemninga i låta ellers (okey, så var det ikke bare trekkspillet som skapte kontrast). Her synges det om at "det er de små tingene som gjør meg glad" og et ønske om å leve ved sjøen ("all I wanna do is live by the sea"), og som tittelen sier; "det er godt å være fri". Men Liam virker ikke overbevisende når han synger dette, men når man kjenner til innspillingshistorien til denne låta så kan det jo tenkes at han ikke var så veldig overbevist (inspirert) heller. Ellers består teksten av enkelte småpsykedeliske setninger som "Head like a rock spinning round and round/I found it in a hole sitting upside down" og "paint me a wish on a velvet sky". Vi får også en slags moralsk preken om "it's not in what you say it's in what you do".

På slutten av låta kan man også høre morsesignal, men disse betyr visstnok ingenting. Dette skulle vise seg å ikke bli siste gang Oasis benytter seg av tulle-morsesignaler i låtene sine. Mer om det når vi kommer så langt.

Det jeg liker best ved denne låta er dens originale intro og slutt. Låta starter med litt feedback fra gitaren og Liam som rasler med tamburinen sin, før Tony teller inn ved å slå på hi-haten sin. Man kan også høre noen prate i bakgrunnen. Etter fire slag hamrer Bonehead løs på gitaren og på det 7. slaget kommer resten av bandet inn og Noel går rett på den nevnte introsoloen. Videre har ikke låta den typiske Oasis-oppbyggingen hvor gitarsoloen følger etter andre refreng og vi får et nytt refreng og en outro etter det igjen. På ...To Be Free kommer det riktignok en gitarsolo etter andre refreng, men etter soloen dør låta ut. Liam slår litt på tamburinen sin, vi får litt mer feedback, morsesignaler spilt på gitar og til slutt altså Boneheads trekkspillcoda.

Denne låta har en forholdsvis kort livehistorie. Den ble spilt i 1995 så lenge Tony var med, men siden har den ikke blitt spilt live med hele bandet. Noel tok den derimot fram til sin akustiske promoturné for samleplata Stop The Clocks (2006). Da fikk den også æren av å være åpningslåta på konsertene. Personlig liker jeg den akustiske versjonen klart best. Her spiller Noel akustisk gitar og synger, Gem spiller keyboards, mens Terry Kirkbride spiller trommer. Den fungerte fint som åpningslåt på den turnéen synes jeg, samtidig som den kommer mer til sin rett i en mer nedstrippa versjon enn den elektriske versjonen som nærmest drukner i feedback og en litt laber produksjon.
En liten fotnote: Liam har kalt Talk Tonight og Half The World Away for Noels country & western-sanger; kanskje Noel derfor bestemte seg for å gi ... To Be Free til Liam og øse på med elektrisk gitarstøy sånn at han slapp å bli mobbet av Liam for å ha laget TRE country & western-låter? Hvem vet... men en morsom tanke.

(It's Good) To Be Free er også utgitt på b-sidesamleren The Masterplan (1998). Det finnes også to offisielle liveopptak av denne; den er både på livevideoen Live By The Sea (1995) og i en akustisk versjon fra Royal Albert Hall 2007 på The Dreams We Have As Children (2009). Live By The Sea-versjonen ble også utgitt på en tospors promo-CD i Frankrike i 1995.

Låta er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher.

Jeg fant ikke den vanlige versjonen av ...To Be Free på YouTube, men her er den live:

(IT'S GOOD) TO BE FREE (Live By The Sea):

(IT'S GOOD) TO BE FREE (akustisk live fra Union Chapel, Islington, UK, 26.11.2006, liknende den på TDWHAC):

Whatever

2009-10-25T15:57:00.009+01:00

Jeg har altså ikke skrevet noe siden bruddet. Må nok innrømme jeg mistet en del av inspirasjonen i tillegg til at det har vært mye annet å gjøre. Å skrive blogginnlegg er mer tidkrevende enn jeg hadde trodd på forhånd! Men regner med å skrive litt nå og da framover, så det er bare for deg å fortsette å sjekke bloggen min!

Nå har turen kommet til singelen Whatever som i ekte Beatles-ånd kun er utgitt på singel. Greit nok, så er den på den japanske utgaven av Definitely Maybe, men det tells ikke. Japsene er bortskjemte... Uansett;

Whatever ble utgitt på singel 19. desember 1994 og ble dermed nesten bokstavelig talt en julegave til fansen. Denne singelen kom altså på tampen av et år hvor Oasis allerede hadde utgitt 4 singler og ett album siden april. Desverre skulle de ikke klare å opprettholde den arbeidsmoralen noe særlig lengre.
Om salget ble hjulpet av slippdatoen eller ikke blir bare spekulasjoner, men den ble uansett første Oasis-singel innenfor top 5, ja til og med topp 3. Den kom nemlig på en finfin 3. plass på de britiske singellistene og bidro dermed til at salgskurven til Oasis fortsatte å peke oppover. Supersonic kom på en beskjeden 31. plass, Shakermaker luktet på topp 10 med sin 11. plass, Live Forever havnet på 10., Cigarettes And Alcohol kom på 7. plass, mens med Whatever pekte pila nok en gang oppover.

Jeg vil også påstå at med denne låta fikk Oasis et mindre internasjonalt gjennombrudd. I hvert fall her til lands. Det er flere jeg vet om som sier at dette er den første Oasislåta de husker, meg selv inkludert. Videoen gikk ofte på MTV og på radioen og den havnet også på noen samleplater med diverse artister. Det virkelig store gjennombruddet ventet fortsatt på gruppen, men Whatever var forsmaken.

Ikke så rart egentlig... den er veldig kommersielt anlagt og en forholdsvis radiovennlig låt. Lydbildet er mykere enn på Definitely Maybe, mye takket være innlemmelsen av den akustiske gitaren og strykerne.
Whatever er, når du tenker over det, den første Oasis-låta som tydelig "blander" akustisk og elektrisk gitar. På Definitely Maybe og tilhørende b-sider er det enten eller, her får vi begge deler. Det er også første Oasis-låt med strykere. Det var som om Oasis plutselig hadde blitt voksne og mer modne over natta og den ga en pekepinn på hvilken retning bandet var i ferd med å ta når det gjaldt produksjon og arrangement. Men noen utypisk Oasislåt var den selvsagt ikke, komplett med høy syng-med-faktor og håndklapp.

Deler av melodilinjen i refrenget er nok en gang hentet fra noen andre, denne gang Neil Innes' "How Sweet To Be An Idiot" fra 1973. Neil Innes har tidligere spilt i Bonzo Dog Doo-Dah Band og The Rutles for den som måtte lure... Han syntes dette ble litt for likt hans egen låt og mottar i dag royalties og krediteres som medlåtskriver. Hørt det før? Whatever skulle også ha med linjen "All the young blues, carry the news" mot slutten av låta som en hyllest til Manchester City. Melodien her ble midlertidig litt for lik David Bowies Mott The Hoople-låt "All The Young Dudes" og ble droppet i frykt for nok et søksmål, men bandet inkluderte teksten når de fremførte låta live. Da hendte det også at de byttet ut "All the young blues, carry the news" med "I'd like to be under the sea in an octopus's garden in the shade" fra Beatles-låta "Octopus's Garden".

Når det gjelder låtas tekst, så synges det om at han er frigjort/ledig ("free") til å gjøre hva han vil, han kan til og med være trist ("sing the blues") hvis han føler for det. I verset (eller er det refrenget? Nok en Oasis-låt jeg føler starter med refrenget og så går til verset) henvender han seg til en "you" som alltid ser bare det andre vil hun(?) skal se og kommer med en liten oppfordring om å ta seg sammen ("get a grip on yourself/it don't cost much). I andre refreng endres "I'm" til "you're". Jeg antar at låta handler om det å være selvstendig og at man skal gjøre som man selv vil.

Liam har ikke sunget låta live siden Knebworth i august 1996 (han erklærte den for å være "a pile of shit" på Maine Road i april samme år). Etter det er det kun Noel som har fremført den live, men ikke veldig ofte. Med noen få unntak har den bare blitt framført live i UK og Japan: MTV Unplugged 1996, 4 ganger på Noise And Confusion-turnéen 2001, noen håndfulle opptredener i Japan (2002, 2006, 2009) og sist på Wembley Stadium 12. juli i år (se referat fra konserten lengre ned på bloggen).

Det er kanskje fler enn meg som har savnet Whatever på flere utgivelser, for eksempel på liveutgivelsen ...There And Then (1996, Whatever ble jo fremført både i Earls Cort '95 og på Maine Road '96) og på samleplata Stop The Clocks (2006). Kanskje det har noe med Neil Innes å gjøre? Eller ønsker bandet å gjøre Whatever til en mest mulig eksklusiv utgivelse? Hvis noen vet svaret på dette, så legg gjerne inn en kommentar.

Musikkvideoen er en av mine favorittvideoer med Oasis. Den er ganske uformell og morsom og viser bandet i studio sammen med strykerorkesteret, som forøvrig er London Session Orchestra. Hele bandet ser ut til å ha det gøy, spesielt Noel ser ut til å være i ekstra godt humør den dagen. Nesten som en liten unge som har fått litt for mye sukker og med en liten trang til å vise seg fram for kamera. Søtt.

Coveret til denne singelen har i alle år vært en av mine favorittcover. Og av en eller annen grunn har jeg alltid forestilt meg at det bildet stammer fra en eller annen øde plass midt i USA. Men det er det faktisk ikke: bildet er tatt et sted i Derbyshire i nord-England! Så feil kan man ta... Coverbildet er som vanlig tatt av Michael Spencer Jones og designet av Brian Cannon.

Låta er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher. Strykerarrangementene er kreditert Nick Ingman og Noel Gallagher. Nick Ingman er forresten en easy listening-dirigent og har også vært dirigent og orkestrator for en rekke kjente filmer som Ronin (1998), Unbreakable (2000), Rat Race (2001), The Hours (2002), Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003, kor), The Passion of the Christ (2004), Goal! (2005) og Defiance (2008).

WHATEVER:

WHATEVER (live, med Liam):

WHATEVER (live, med Noel, Bob Dylan-style):

WHATEVER (demo):

It's good to be back

2009-10-25T14:08:00.011+01:00

Nå har det snart gått to måneder siden den skjebnesvangre kvelden i Paris. To måneder hvor jeg har vært preget av å være i forskjellige stadier; først ble jeg lammet av sjokk og kunne ikke tro det var sant. Når det verste sjokket ga seg, gikk jeg over til fornektelse: "dette er fjerde gangen Noel slutter, de kommer til å gjenforenes om ikke lenge". Deretter kom det lengre eller kortere perioder med tristhet, redsel, sinne, lettelse, irritasjon, skyldfølelse og lengsel. Men til syvende og sist kan man ikke annet enn å akseptere det som har skjedd og se framover i livet. Oasis har gitt meg så utrolig mange gode opplevelser de 13 årene jeg har vært fan, og disse minnene vil jeg alltid ta godt vare på. Det er selvsagt vemodig at det nå virker som om det ikke er noe håp for Oasis som gruppe igjen, men samtidig klarer jeg ikke å la være å se inn i fremtiden med en god del spenning og forventninger.

Både Liam og Noel kommer garantert til å gi ut soloplater. Hvor mange er selvsagt uvisst, men vi får bare ta én (fra hver) av gangen. I mitt lille, store hode er jeg selvsagt i full gang med å spekulere i hva fremtiden vil bringe. Regner med dere er det også?

LIAM

Jeg tror faktisk Liam blir først ut. Rett og slett fordi han er den som har virket mest gira de siste årene og hadde det vært opp til han så hadde Oasis gitt ut mer enn 7 studioplater i løpet av de 14 årene de var aktuelle (1994-2008). Her om dagen fant jeg et britisk musikkmagasin fra 2006 hvor Liam sier han gjerne vil gjøre noe (plate/turné) allerede neste år (altså 2007) fordi han ikke ser noe poeng i de lange avbrekka. Som vi alle vet måtte han vente helt til senhøstes 2008... I år uttalte Liam -før bruddet, men etter Noels uttalelse om at Oasis skulle ta en fem års pause- noe liknende; hadde det vært opp til han hadde Oasis tatt 3, maks 6, måneder fri etter endt turné før de fant veien til studio igjen. Det er uttalelser som dette som gjør at jeg setter pengene mine på at Liam blir den første til å gi ut noe på egen hånd. Heldigvis har han avkreftet ryktene om at han skal fortsette under navnet Oasis! Han har også forsikret oss om at han ikke vi la moten gå foran musikken. Så får vi en Liam Gallagher soloplate før sommeren? Hadde ikke overrasket meg.

Men hvem kommer han til å invitere med seg inn i studio? Liam er ikke den multiinstrumentalisten Noel er og kan derfor ikke klare en hel langspiller på egenhånd. Spørsmålet er derfor: hvem kommer til å spille med Liam på hans soloplate? Og blir det med en fast gruppe, eller forskjellige folk på hver låt? Litt blanding, kanskje? Jeg er mest spent på hvem han får med seg fra Oasis-kretsen. Jeg tror i hvert fall Andy kommer til å spille med Liam på plata hans. De ferierte jo sammen etter Oasisbruddet og har tydeligvis ikke noe uoppgjort. Gem har jo vært den som har hjulpet Liam mest i studio med låtskrivingen hans (Love Like A Bomb er jo kreditert både Liam og Gem), så det er ikke utenkelig at han også stiller. Chris på trommer? Ikke regn med det... han har jo spilt med Robbie Williams! Har på følelsen av at Liam fortsatt sliter med den tanken. Kan han få overtalt noen av de andre ex-medlemmene? Tja... Jeg har inntrykk av at Liam er den som kommer best overens med for eksempel Bonehead og Alan White i dag. Det hadde jo vært artig om de hadde vært med på et par av låtene også!

Av folk utenfor Oasis-kretsen, så er det ikke utenkelig at Liam Howlett fra Prodigy dukker opp. Ellers er det lett å tenke på folk Liam har samarbeidet med tidligere, som folkene fra Death In Vegas og Steve Craddock. Det hadde jo også vært koselig om Nicole hadde koret på noen av låtene.

Uansett hvem han har med seg i studio eller ikke, så er Liams soloplate noe jeg selvsagt ser fram til. Han har bevist flere ganger i Oasis at han kan skrive gode låter, og fremfor alt så har han stemmen! Spørsmålet er bare i hvor stor grad han fikk hjelp til låtene sine i Oasis, og hvor god hjelp han får denne gang. Jeg kommer garantert til å være først i køen den dagen plata hans kommer uansett.

NOEL

Når det gjelder Noels soloplate, så er jeg ganske sikker på at det blir en stor opplevelse og de fleste av oss sitter nok klare med sekser-siden av terningen opp. Han er den i Oasis som hadde størst teft for de sangbare melodiene og var uten tvil det største talentet i gruppa på alle områder. Men det er kanskje det som er så skummelt også? En Noel soloplate er noe fansen har ønsket seg i snart 10 år, hvis ikke mer. Forventningene kommer til å være SKYHØYE! Og vi husker alle hvor skuffa vi ble da låta Stop The Clocks lakk på nettet i 2008 og den ikke svarte til forventningene. Det var en låt vi hadde skyhøye forventninger til, og da er det så utrolig lett å bli skuffa samme hvor god låta (eller plata) egentlig er. Så jeg håper jeg klarer å dempe mine egne forventninger på et eller annet hvis.

I Noels tilfelle så er jeg også usikker på hvordan besetninga blir. Han er god nok til å gjøre alt selv, til og med å produsere og mikse, men jeg tror han er for lat til at han gidder det. Men hvem han kommer til å spille med blir jo selvsagt bare spekulasjoner. Fra Oasis-kretsen tror jeg ikke det blir så mange. Kanskje Gem. Men bare kanskje. Noel sa jo i sitt avskjedsbrev til fansen at han ikke lenger hadde støtte fra de andre bandmedlemmene. Spørsmålet er bare hvor dypt det satt. Hadde han virkelig fått alle andre mot seg eller turte de bare ikke å ta parti med noen. Ikke så godt for oss å si. Terry Kirkbride er for meg den mest nærliggende å tro til å spille trommer. Han var jo med på Stop The Clocks-turnéen og har spilt på flere av de siste års demoinnspillinger og på nyinnspillingen av Cast No Shadow i 2005. Han har liksom vært reservetrommisen i Oasis, og litt Noels trommis. Så det er lett å tenke seg at han kommer til å traktere trommene. På den annen side var jo Noel veldig fornøyd med Chris Sharrock på den siste turnéen, men nå som Robbie Williams er klar med ny plate så blir Chris kanskje opptatt med ham en stund framover?

Ellers er det vel ganske sikkert at Serge og Tom fra Kasabian bidrar med noe, og jeg tør nesten å satse utdannelsen min på at Paul Weller dukker opp. Folkene fra The Amorphous Androgynous er heller ikke utenkelig. Kanskje som produsenter? Eller som remiksere av en eller flere av Noels kommende sololåter... Eller at de bare bidrar med noen lyder på plata hans. Mulighetene er mange.

Det er jo mange som har ytret ønske om å samarbeide med Noel på forskjellige områder, for eksempel Razorlight og Snoop Dogg, men om de får delta på soloplata hans spørs.

Men når kommer denne plata da, Noel? Tja... jeg tør ikke vedde så veldig mye på at den kommer i 2010. 2011, kanskje? Alt før 3. januar 2011 ser jeg på som en gledelig overraskelse. Han er ikke akkurat kjent for å være ivrig etter å komme seg tilbake til studio, men kanskje det er litt annereldes nå som han er "kvitt problemet"? Men at least a year off må vi nok regne med...

OASIS

Kommer Oasis til å gjenforenes med tiden? Uten at jeg tror at jeg fortsatt er i et fornektelsesstadie; ja, jeg tror det. Jeg tror de kommer til å spille sammen igjen. Men det blir minst 5 år til. Liam og Noel er tross alt brødre. Og Gem og Andy trenger pengene... Slemt sagt? Ja, kanskje. Men jeg ser ikke helt at de kommer til å gjøre stor karriere som soloartister. Jeg ser heller for meg at Gem og Andy i mellomtiden kommer til å samarbeide med andre, kanskje noen korte gjenforeninger med 90-talls gruppene deres, og når Noel og Liam endelig er klare til å samarbeide igjen så vil Gem og Andy være der. Det mest spennende blir å se hvem som blir deres neste trommis!

PS!
Hvis det er noen som har lest så langt: grunnen til at jeg øste på med Noel-videoer dagene etter bruddet var at jeg så på det som om Noel hadde forlatt gruppa og det var han jeg ville minnes. Jeg tok ingens side, men da jeg postet de videoene så var Oasis fortsatt en gruppe, men Noel hadde forlatt dem. Hvis noen skulle lure...

Noen av mine Noel-favoritter, del 2

2009-08-30T11:59:00.002+02:00

LORD, DON'T SLOW ME DOWN, digital singel, 21.10.07:

*Denne Noel-rockeren ble sluppet som digital singel for å promotere roadmovie'n med samme navn. Etter min mening en undervurdert låt og har lenge drømt om å høre denne låta live!

WHO FEELS LOVE?, live akustisk, MTV studio, London, England, 01.02.00:

*Den slo kanskje ikke an hos folket som singel for 9 år siden, men denne versjonen slår definitivt an hos meg. Nydelig akustisk versjon med Noel, Gem, Alan og Mike. Kanskje det er sånn den burde vært på plata?

ONE WAY ROAD, live akustisk, 102.1 FM, Toronto, Canada, 15.06.05:

*Med det samme vi er inne på undervurderte Oasis-låter; One Way Road er b-siden til Who Feels Love? og en av mine absolutte favoritter fra 2000-eraen. One Way Road har ikke blitt spilt så veldig ofte live, men denne versjonen er henta fra en av mine favoritt-radioopptredener. Noel har med seg Gem og Andy på gitar og sammen fremførte de fem låter. Desverre er ikke hele dialogen Noel har med publikum i forkant av One Way Road tatt med på denne YouTube-"videoen", men den låt som følger: Noel: Has anybody ever heard of a song called Rockin' Chair? [noen få klapper og jubler] Noel: Good, cos we're not gonna play that. [latter] Noel: Anyone ever heard of a song called One Way Road? [stillhet] Well we picked the wrong choice then...

THE FAME, b-side til All Around The World (1998):

FLASHBAX, b-side til All Around The World (1998):

*The Fame og Flashbax henger egentlig sammen på singelen, uten at jeg trengte den begrunnelsen for å ta med begge to her. De er begge fantastiske og igjen; hvorfor ikke spille disse live? Det hadde vært beundringsverdig.

FALLING DOWN, live, BBC Electric Proms, London, England, 26.10.08:

*Siste singelen til Oasis med Noel på vokal, her i liveformat, og noe av det aller beste Noel har gitt oss. Blir spennende å se hvilken retning han tar med soloplata si. Jeg antar den kommer nå?

Noen av mine Noel-favoritter, del 1

2009-08-30T01:11:00.003+02:00

DON'T LOOK BACK IN ANGER, live fra River Plate Stadium, Buenos Aires, Argentina, 03.05.09:

*Magisk stemning gjennom hele konserten generelt, men kanskje spesielt på denne låta. Mot slutten er Noel tydelig på gråten. Sterkt!

HALF THE WORLD AWAY, live fra iTunes Festival, London, England, 21.07.09:

*En av de kuleste Oasis-konsertene noensinne. Liam oppfører seg som en rabiat gorilla gjennom hele konserten, mens Noel ber publikum om å trekke pusten dypt og late som om dette ikke skjer. Roer det hele ned med den fantastiske live-favoritten fra The Royle Family.

WHATEVER, live fra Wembley Stadium, London, England, 12.07.09:

*Etter alt å dømme siste gang jeg så Oasis live, i hvert fall med Noel Gallagher som medlem. Oasis er ikke kjent for å endre på setlista si, men denne kvelden dro Noel fram Whatever som en meget hyggelig overraskelse. Jeg vil aldri glemme denne konserten, eller noen annen konsert jeg har vært på med dette ekstraordinære bandet!

SAD SONG, live fra Royal Albert Hall, London, England, 27.03.07:

*Jeg var også så ubeskrivelig heldig å få se Noel sammen med Gem og Terry på denne enestående kvelden i ærverdige Royal Albert Hall i 2007. Halvparten av settet med strykere og det ene sterke esset etter det andre poppet ut fra Noels erme. Dette er et av mange høydepunkt fra denne kvelden. Betyr Noels avskjed med Oasis at vi får mer av dette, så er jo det fint. Men jeg vil han skal være i Oasis også! Oasis blir aldri det samme uten...

TALK TONIGHT, elektrisk versjon, innspilt for BBC, Maida Vale studio, London, England, 07.02.00:

*Talk Tonight er et resultat av første gangen Noel forlot bandet (i 1994), men han ble overtalt av en fan til å returnere til Oasis. Denne elektriske versjonen, innspilt 6 år seinere, er nok min favorittversjon av denne vakre godbiten fra Oasis' meget sterke katalog.

WAITING FOR THE RAPTURE, eksklusiv akustisk innspilling for veldedigheten RedWire, backstage @ Madison Square Garden, New York, USA, 17.12.08:

*En av mine favorittlåter med Noel på vokal. En veldig morsom og uformell setting. Denne litt bizarre innspillingslokasjonen er samtidig med på å gi det hele et litt personlig preg (ingen mikrofon eller forsterker, alt er naturlig).

HALF THE WORLD AWAY/THE IMPORTANCE OF BEING IDLE, live akustisk, BBC Live Lounge Tour, 01.12.06:

*Oasisfan Ben vant en konkurranse. Premie: Noel spiller hjemme i stua hans! Artistene som deltok på BBC Live Lounge Tour kunne selv bestemme hvor de ville spille. Noel valgte altså en fans stue og spilte for kun han og hans familie. Noel er folkets mann, og Oasis er folkets band!

FADE AWAY, War Child versjon, innspilt for veldedigheten War Child, Maison Rouge studio, London, England, 04.09.95:

*Nylig omtalt på bloggen min. Denne versjonen får det til å høres ut som en helt annen låt enn den skitne rocka versjonen vi kjenner fra Cigarettes And Alcohol-singelen.

SHE'S ELECTRIC, live, The Barrowlands, Glasgow, Skottland, 13.10.01:

*Noel gir nytt liv til denne lekne låta fra 1995 ved å dra den fram 6 år seinere. Et av høydepunktene fra jeg så de i Finsbury Park i London 2002.

Noel takker fansen i sitt definitive avskjedsbrev.

2009-08-30T01:07:00.002+02:00

Hentet fra Noel's dagbok "Tales From The Middle Of Nowhere" på www.oasisinet.com, lørdag 29. august 2009:

"Dearly beloved, it is with a heavy heart and a sad face that I say this to you this morning.

As of last Friday the 28th August, I have been forced to leave the Manchester rock'n'roll pop group Oasis.

The details are not important and of too great a number to list. But I feel you have the right to know that the level of verbal and violent intimidation towards me, my family, friends and comrades has become intolerable. And the lack of support and understanding from my management and band mates has left me with no other option than to get me cape and seek pastures new.

I would like firstly to offer my apologies to them kids in Paris who'd paid money and waited all day to see us only to be let down AGAIN by the band. Apologies are probably not enough, I know, but I'm afraid it's all I've got.

While I'm on the subject, I'd like to say to the good people of V Festival that experienced the same thing. Again, I can only apologise - although I don't know why, it was nothing to do with me. I was match fit and ready to be brilliant. Alas, other people in the group weren't up to it.

In closing I would like to thank all the Oasis fans, all over the world. The last 18 years have been truly, truly amazing (and I hate that word, but today is the one time I'll deem it appropriate). A dream come true. I take with me glorious memories.

Now, if you'll excuse me I have a family and a football team to indulge.

I'll see you somewhere down the road. It's been a fuckin' pleasure.

Thanks very much.

Goodbye.

NG."

Offisiell pressemelding: Noel Gallagher har forlatt Oasis!

2009-08-29T00:33:00.006+02:00

Dette er hentet fra Oasis' offisielle hjemmeside, www.oasisinet.com, i kveld:

"It's with some sadness and great relief to tell you that I quit Oasis tonight. People will write and say what they like, but I simply could not go on working with Liam a day longer.

"Apologies to all the people who bought tickets for the shows in Paris, Konstanz and Milan."

Så har det altså skjedd. Noel Gallagher har forlatt Oasis! Dette er ikke første gangen, men det er noe ved det hele som gjør at det virker mer alvorlig nå enn tidligere. Gjennom hele turnéen, som nå har pågått i ett år, har Noel og Liam vært i tottene på hverandre. De har i flere intervjuer avslørt at de ikke snakker med hverandre, de reiser seperat, de bor på forskjellige hoteller... eneste gangen de befinner seg i samme rom er når de er på scenen. Liam har ikke en gang møtt yngste sønnen til Noel!

Ryktene om at Noel skal komme med et soloalbum har eksistert i mange år, men gjennom denne turnéen har det ryktet vært sterkere enn noensinne. Kan det kanskje være en god ting? La han gjøre soloalbumet og få det ut av verden, så kan han komme tilbake til Oasis med ny giv.

Som sagt er ikke dette første gangen Noel forlater Oasis:

*Høsten 1994, bandet er i gang med USA-turnéen og brødrene krangler så heftig at Noel tar $800 fra bandkontoen og stikker av. Han ble visstnok overtalt av en fan til å gjenforenes med bandet. Denne episoden ga oss også sangen Talk Tonight (1995).

*To år seinere og Oasis er klare til å sette seg på flyet som skal ta dem over Atlanteren til nok en USA-turné, men Liam ombestemmer seg og går på husjakt med daværende kjæreste Patsy Kensit. Oasis gjør noen konserter i USA med Noel på vokal, men Liam kommer etter. Idyllisk som det kanskje høres ut som for et øyeblikk; brødrene krangler igjen så busta fyker og Noel flyr hjem igjen til England og erklærer Oasis som ferdige.

*I 2000 kranglet brødrene backstage etter en konsert i Barcelona og Liam kommer med en meget krass, ufin og personlig slengbemerkning om Noel, som fører til at Noel hopper av turnéen nok en gang. Resten av bandet fortsetter midlertidig på sin Europa-turné med Matt Deighton som erstatter. Noel returnerer til UK-konsertene på sommeren, men bandets framtid er fortsatt usikker. Det blir annonsert at Oasis skal komme med en kunngjøring i forbindelse med turnéens siste stopp, som er i Leeds, ganske nøyaktig 9 år siden i dag. Kunngjøringen gjøres umiddelbart etter at bandet har entret scenen, og den er heldigvis positiv: This isn't a funeral, sier Noel til øredøvende jubel blant de frammøtte.

Nå, 9 år seinere, krangler Liam og Noel igjen som aldri før, og framtida virker dystrere enn noensinne. Er dette begravelsen til Oasis? I såfall er det ingen verdig begravelse fansen får. Men la oss håpe at historien gjentar seg nok en gang! Verden trenger Oasis, og Oasis trenger Noel! Var det ikke noen som sa "live forever"? Vi må være positive, folkens! Oasis sine tekster har alltid handlet om å tenke positivt, så hvorfor slutte nå?

Fade Away

2009-08-19T10:02:00.008+02:00

Denne punkrockeren benytter seg av det eldgamle trikset om å bruke en trist tekst til en fengende melodi. Og det funker! Dette er en av de mest punkete, rett-fram-rockerne til Oasis, men tekstens budskap i refrenget lyder som følger: "While we're living/the dreams we have as children/fade away". Ikke spesielt oppløftende med andre ord, men det er som sagt en formel som er brukt av mange andre artister tidligere og av en eller annen grunn har det en viss virkning på oss som lytter.

Låta starter med et ganske tøft riff som underveis får selskap av Tonys stortromme som forsterkes ved at han samtidig slår på skarptromma. Følelsen av raske bombenedslag sniker seg inn før en hardtslående trommebreak skyter mot oss som en mitraljøse! Fade Away har en ganske røff produksjon som kler den veldig godt og Liam er i toppform. Det eneste jeg synes er litt synd reint produksjonsmessig er at sologitaren på outroen drukner litt i resten. Helt til slutt får vi en liten 'hale' hvor Noel er alene på gitaren sin. Dette var ikke uvanlig på de tidlige låtene; Shakermaker, Up In The Sky, Columbia... Låta avsluttes med noe som høres ut som en knirkende kontorstol.

For å gå litt tilbake til tekstens budskap, så antar jeg den handler om at man skal ta vare på drømmene sine og ikke la andre ødelegge for deg ("you've boarded up every door"). Ellers vil drømmene vi hadde som barn "fade away" mens vi lever vårt dagligdagse liv... Heller ingen uvanlig tematikk i Noels tidlige låter.

Det finnes også en annen offisiell variant av denne låta som er ganske annerledes. Høsten 1995 spilte Oasis inn en semi-akustisk, langt roligere versjon av låta med Noel på vokal og Liam på bakgrunnsvokal(!). Når vi får låta i denne innpakninga, med Noels mykere stemme, Alan på vispestikker og en snillere produksjon, så er det nesten som en helt ny låt bare med samme teksten! Tekstens mening kommer også sterkere fram her enn på originalversjonen.

Bakgrunnen for denne alternative innspillinga ett år etter originalutgivelsen (Fade Away er siste spor på Cigarettes And Alcohol-singelen, glemte å nevne det i innledninga) er et veldedig formål, War Child, som er opprettet til inntekt for barn som bor i (post-)konfliktfylte områder i tidligere Jugoslavia. Organisasjonen ble stiftet i 1993 av de britiske filmskaperene Bill Leeson og David Wilson. War Child har siden starten utviklet seg til å hjelpe barn i konfliktfylte områder rundt omkring i hele verden.
I 1995 kom den første veldedighetsplata spilt inn for dette formålet og fikk navnet Help! etter Beatles-låta med samme navn. På den finner du artister som The Stone Roses, Radiohead, Suede, Sinnead O'Connor, Blur, Oasis og The Smokin' Mojo Filters. Sistnevnte kommer vi tilbake til...
Alle War Child-platene har hatt hvert sitt unike konsept. Konseptet på denne plata var at alt skulle være ferskt! Innspillingene ble gjort mandag 4. september 1995, mikset tirsdag 5. og var klare for salg lørdag 9. samme uka.
Oasis startet sitt opptak i Maison Rouge studio i London ett minutt over midnatt 4. september og avsluttet kl 6 på morgenkvisten. De får æren av å åpne ballet på CDen. Med seg har de to gode venner; det daværende kjæresteparet Kate Moss og Johnny Depp! Miss Moss bidrar med litt tamburin, mens godeste Johnny spiller gitar. Herr Depp skulle også joine Oasis i studio ved en senere anledning, men mer om det siden. De har også med seg Lisa Moorish på bakgrunnsvokal. Hun hadde en viss popkarriere på begynnelsen av 90-tallet (stort sett basert på coverlåter som Kevin Saundersons Rock To The Beat og Wham!s I'm Your Man), og har også sunget bakgrunnsvokal på Ash-hiten Oh Yeah fra 1996. Det som kanskje er mest spesielt med henne, og som Oasisfansen nok kommer til å huske henne for, er at hun også er moren til Liams førstefødte! Lille Molly kom til verden januar 1998, under ett år etter at Liam hadde giftet seg med Patsy Kensit... Liam og og Lisa hadde visstnok en affære i Los Angeles kun en uke etter vielsen til Liam og Patsy. Liam har ikke kontakt med verken Molly eller Lisa i dag så vidt jeg vet og er også skilt fra Patsy. De rakk uansett å få én sønn sammen også (Liam og Patsy altså), Lennon Francis Gallagher, født i september 1999. Nuvel, jeg skal ikke gjøre dette til en sladrespalte! Tilbake til Fade Away og War Child... Jeg er ikke 100% sikker på besetninga, men det mest sannsynlige er altså Noel på vokal og gitar, Liam på bakgrunnsvokal, Guigsy på bass, Alan White på trommer, Johnny Depp på gitar, Lisa Moorish på bakgrunnsvokal og Kate Moss på tamburin. Litt av et band! Om Bonehead er med vites ikke. Det kan hende han tok fri den natta og overlot gitaren sin til Johnny. Det er heller ikke usannsynlig at Noel også tok seg av bassen og trommene. Hvis noen vet besetningen for sikkert, så er jeg veldig interssert i å vite det! Legg i så fall igjen en kommentar.

Da Noel dro fram Fade Away til Stop The Clocks-turnéen sin, så ble den fremført noe liknende War Child-versjonen. Den offisielle liveinnspillinga fra Royal Albert Hall 27. mars 2007, som jeg har nevnt flere ganger i løpet av bloggen allerede, har tatt navnet sitt fra refrenget i Fade Away; "The Dreams We Have As Children". Konserten var en del av en annen veldedighet, nemlig Teenage Cancer Trust som arrangeres årlig av Mr. Roger Daltrey. Oasis, og kanskje spesielt Noel, er viktige støttespillere for TCT-organisasjonen og har opptrått flere ganger på disse konsertene som holdes årlig i Royal Albert Hall. Noel har faktisk blitt (uformelt) spurt om å overta som initiativtaker sammen med Kelly Jones fra Stereophonics den dagen Roger Daltrey takker for seg, men ingenting er avklart der enda.

Tilbake til War Child igjen. Jeg må nesten nevne The Smokin' Mojo Filters også! I forbindelse med denne Help-plata ble det dannet en supergruppe bestående av Noel, Sir Paul McCartney, Paul Weller, Steve Craddock og Steve White (broren til Alan. Han er mer eller mindre fast trommeslager for Weller, men har også vikariert for Alan i Oasis og for Zak Starkey i The Who, som forresten var opptatt med en Oasiskonsert i Manchester, men det er en annen historie). De har også med seg den amerikanske soulsangerinnen Carleen Anderson. Sammen spilte de inn Beatleslåta Come Together med Paul Weller på vokal og gitar, McCartney på bass, piano og bakgrunnsvokal Noel på gitar, Craddock på gitar, Anderson på bakgrunnsvokal og White på trommer. Låta avslutter Help-plata og ble også utgitt på 7" vinylsingel hvor den deler A-sida med The Beautiful South og låta A Minute Silence. På motsatt side finner man Dodgy med låta Is It Me og Black Grape med låta In The Name Of The Father (crown of thorns mix). De tre sistnevnte låtene er ikke på CD-utgaven av Help.
Noel blir forresten beskrevet som en travel mann den dagen innspillingene skjedde på War Child-organisasjonens hjemmeside: "he finished the Oasis track at 6am, did breakfast TV interviews, popped into Abbey Road to play on 'Come Together', dropped off the Oasis track at Radio One and, finally, returned to Abbey Road in case he was needed" (http://www.warchild.org.uk/). Flinke gutten!

Fade Away originalversjonen er også å finne på b-sidesamleren The Masterplan (1998), mens War Child-versjonen også er å finne på Don't Go Away (1998). En liveversjon hentet fra Chicago Cabaret Metro 15. oktober 1994 er utgitt på bonus-DVDen til samleplata Stop The Clocks (2007), mens en semiakustisk versjon fra Royal Albert Hall 27. mars 2007 er som sagt inkludert på liveutgivelsen "The Dreams We Have As Children" (2009).

Fade Away (original- og War Child-versjonen) er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher.

Funfact! Da Oasis spilte låta live i 2001 gjorde Liam ofte om teksten til "we only get what we will settle FIVE!". Moroklumpen....

FADE AWAY:

FADE AWAY (War Child):

FADE AWAY (Chicago '94):

FADE AWAY (demo):

FADE AWAY (liknende den versjonen utgitt fra RAH-konserten i 2007):

De 50 beste Liam-sitatene (ifølge NME.com)

2009-08-18T17:25:00.005+02:00

On the Glastonbury 'spirit': "I fucking hate Glastonbury, mate. I'm only here for the money." (NME, July 2004).

On his brother's sense of style: "Noel's got an old man vibe going on, our kid. Big woolly jumpers and cardigans... Terry Wogan, Val Doonican shit." (NME, August 2009).

On the Scissor Sisters: "Bright colours and fucking weirdos on stilts? I'm more entertaining than that shit." (NME, 2005).

On his morning regime: “I’m up at 6am, me. I’ve got an alarm call and everything. It’s like being in the fookin’ army.” (NME, 2008).

On his emotions: “I suppose I do get sad, but not for too long. I just look in the mirror and go, ‘What a good-looking fuck you are.’” (NME, November 2006).

On Franz Ferinand: "You look at [Alex Kapranos] and the singer from Right Said Fred. It's the same person! he's just gone on the Atkins diet and grown his hair." (NME, 2005).

On Green Day's Billie Joe Armstrong: "Fuck right off. I'm not having him. I just don't like his head." (NME. August 2009).

On La Roux: "No way, mate. She's got man hands." (NME, August 2009).

On describing bandmates in three words: “Alan White… oh, I can’t do it. I can’t be arsed.” (NME, July 2002).

On pointy shoes: “You know them shoes that just come out at you like a fucking snooker cue?! It’s like, ‘Leave it out, man! You got a license for them bastards or what?'” (NME, March 2009).

On Noel: "I'd do time for him. I love him. Me and him are cool. If anyone stepped on his toes, I'd cut them off." (Melody Maker, 1995).

On Coldplay: "Chris Martin looks like a geography teacher. What's all that with writing messages about Free Trade? If he wants to write things down I'll give him a pen and a pad of paper. Bunch of students." (NME, 2006).

On his ego: “There’s Elvis and me. I couldn’t say which of the two is best.” (NME, November 2006).

On going out to gigs: “Fuck that. What’s the point? The bands are all shit, aren’t they? Go out to socialise and have some student stand on your fucking shoes?” (NME, 2008).

On the Blur reunion: "I'm right into it, [because] it'll finish off the Kaiser Chiefs and put them to bed. There's nothing worse than a shit Blur." (The Sun, 2008).

On being a sex symbol: “I'm into the girls fancying me, mad for it. Get a bit worried if boys started fancying me. I've got nothing against gays - as long as they don't pinch me on the bum or whatever." (The Sun, 2005).

On Pete Doherty and Tom Chaplin: “Posh boys can't take drugs, man, they're lightweights. They have one little line, and they're in rehab". (The Observer, November 2006).

On conquering America: “Americans want grungy people stabbing themselves in the head onstage. They get a bright bunch like us, with deodorant on, they don’t get it.” (NME, November 2006).

On his stage demeanour: "I refuse to dance. And I can't dance anyway. I'm not in a band for that." (NME, 1994).

On cutting the crap: "It's about the music and that's it. I'm not an entertainer. But I do entertain people, see what I mean?" (NME, October 2007).

On Robbie Williams: “He's a fucking drama queen. You make a crap album then want everyone to feel sorry for you. Tosser!” (MTV, February 2007).

About taking on Blur: “We said it from Day One, we were the ones who were real, man. We’re just honest, man, and we’re not a bunch of women.” (NME, September 02).

On Bloc Party: "They remind me of a band off University Challenge. Like they’re sitting on a panel." (NME, July 2005).

On what the public thinks of him: “Loudmouth blagging gobshite from Manchester…and they’d be totally correct.” (The Times, August 2008).

On debauched on-the-road antics: “In Caracas, top gig. Sat in me room in silence as my TV doesn't work. Not allowed to leave the hotel for fear of being tickled to death.” (Metro, May 2009).

On singing: “I’m a better singer than him [Noel]. I’m the man, man.” (NME, December 2008).

On falling out with Noel: "We had a ding-dong in the airport and I think he started crying then - that was it - doesn't travel with me [on tour] any more." (NME, August 2009).

On hardcore aftershow parties: “I need to just sit down and relax and think about things. Then by the time I’m getting ready to go, people are falling over and they’ve all got their kecks round their ankles”. (NME, September 2008).

On Keith Richards and George Harrison: “They're jealous and senile and not getting enough fucking meat pies.” (The Sun, October 1997).

On getting vitamin injections: “Here you go, eat your heart out Pete Doherty, you crackhead! That whinger!” (NME, October 2007).

On the Oasis live experience: "You've seen one of our gigs, you've seen 'em all." (The Times, 2007).

On the paparazzi: "It's good people living on your doorstep and looking through your bins. Gives me a kick up the arse. Otherwise I'd just sit around getting fat." (The Guardian, 2006).

On celebrity mates: "Our kid hangs around with all these strange people with long hair - Russell Brand sorts - and that's just not my cup of tea." (unknown)

On Victoria Beckham’s literary aspirations: “She can't even chew gum and walk in a straight line, let alone write a book.” (NME, September 2001).

Spreading the love for Amy and Pete: “I don’t give a fuck about her, I don’t give a fuck about the other dick and I don’t give a fuck about any of ‘em.” (NME, September 2008).

On setting a good example: "I don't go out and get wasted. I've got kids and they're getting to that age when they're like, 'How come you get to lie in bed all day and I've got to go to school?'" (NME, March 2009).

On being a softie at heart: “I am a tender, beautiful and loving guy that happens to slap a photographer now and then because they get in my way.” (Sky.com, July 2005).

On Jack White: “The White Stripes? Fooking rubbish. School ties? At the age of 24? Fooking hell.” (NME, July 2002).

On who he’d like to hang: “I’d like to fooking hang Robbie Williams onstage. What’s he done to me this time? Nothing. He’s just somebody I’d like to hang.” (NME, July 2002).

On Pete Doherty (again): "What does the word Libertine mean? Freedom! He's in the corner doing smack with a helmet on his head. There's nothing free about that. It's nasty." (NME, 2005).

On ambition: "If I wasn't a musician I don't know. I'd be God, maybe? That would be a good job." (The Sun, 2005).

On religion: "I guide myself. If I bump into walls, I bump into walls. I'm like a little bumper car, I keep bumping into questions and answers and it's a top buzz, man." (The Times, 2002).

On getting banned from The Groucho Club: "Gazza was at the bar, using that old joke: 'D'you want a 'Roll With It'? D'you want a roll with your soup? So I squirted him with a fire extinguisher." (NME, March 2009).

On Coldplay and Radiohead: “I don't hate them, I don't wish they had accidents. I think their fans are boring and ugly and don't look like they're having a good time.” (The Guardian, August 2008).

On the Beatles Vs God: “It's got to be being in the Beatles. When was the last time God made a decent record?” (Rolling Stone, October 2008).

On Ozzy Osbourne: “How come everyone thinks he’s great? He’s a bit of a fooking mong, if you ask me.” (NME, July 02).

On modelling his own fashion collection: “No fucking chance!” (Metro, March 2009).

On running over Noel: “Bastard! That taxi missed! If I was driving I would have fucking had you, man.” (NME, October 2007).

Threatening The Enemy’s Tom Clarke before they went to tour together: “Do you want to go on first or what, you little fucker?” (Clash, May 2009).

On Noel swapping personalities with Spongebob Squarepants: “I’d ask him for his autograph and a kiss and cuddle.” (NME, December 2006).

Kilde: http://www.nme.com/photos/liam-gallagher-s-50-funniest-quotes/149335

Har du noen andre favoritter enn de NME har gravd fram? Sleng de inn i kommentarfeltet!

My Oasis life

2009-08-14T17:46:00.006+02:00

Mottok en liten utfordring fra samboeren min om å fylle ut nedenforstående skjema kun ved bruk av låttitler av ett bestemt band (valgfritt). Da måtte det selvsagt bli Oasis! Lag gjerne din egen variant og skriv i kommentarfeltet eller del med meg på en annen måte. Svarene behøver ikke å stemme med hvordan du er på ordentlig, det skal bare være morsomt og kreativt! Men passer det med ditt virkelige liv så er jo det også fint. Husk bare på én ting: Take the time to make some sense of what you want to say! :o)

Are you male or female: The Boy With The Blues

Describe yourself: Rock 'N' Roll Star

How do you feel about yourself? Supersonic

Describe where you currently live: Underneath The Sky

If you could go anywhere, where would you go? All Around The World

Who or what do you believe in? I Believe In All

Your best friend is: She Is Love

Your favourite colour is: Whatever

You know: Who Put The Weight Of The World On My Shoulders?

What's the wheather like: It's Gettin' Better (Man!!)

If you were a TV show, what would it be called? Talk Tonight

What is life to you? Be Here Now

What is the advice you have to give? The Importance Of Being Idle

If you could change your name, what would it be? Little James

Your favourite food is: Digsy's Dinner

Your last words will be: Thank You For The Good Times

Your worst day was: Hung In A Bad Place

Your favourite time is: Morning Glory

Describe your family members: Born On A Different Cloud

How do you feel about politics? I Can See A Liar

Name something your exes have in common: Don't Look Back In Anger

Your garden is like: Ain't Got Nothin'

You drive: One Way Road

They will remember you as: Better Man

Your pets are: Fuckin' In The Bushes

Det er selvsagt mange andre gode alternativer man kan bruke, det gjelder bare å være kreativ! For eksempel hvis jeg hadde røyka, så ville mine siste ord blitt "(As Long As They've Got) Cigarettes In Hell"... eller hva med "I'm Outta Time" som dine siste ord?

Lykke til!

BONUSTRACK: ROCK 'N' ROLL STAR (footage from Lord, Don't Slow Me Down DVD)

Listen Up

2009-08-13T12:00:00.002+02:00

Denne godbiten er spor nummer tre på Cigarettes And Alcohol-singelen og er en av mine personlige favoritter.

Listen Up har en utrolig fin melodi, men kanskje det aller beste her er Liams vokalprestasjon! Her hører du virkelig at han presser stemmen sin og høres til tider litt hes ut, spesielt på de høye tonene, men han presser ikke stemmen sin for mye eller blir for hes. Det er akkurat nok passion til at det blir perfekt. Det Liam presterer her er nok noe av det beste han har gjort på plate ved siden av låter som Rockin' Chair, Fade In-Out og Let's All Make Believe!

Låta starter med trommer, en slags blanding av Live Forever, Cloudburst og Supersonic (det er jo tross alt Tony McCarroll vi snakker om her) før Noel klimprer noe på sin elektriske gitar som minner om introriffet til Supersonic før han begynner på introriffet til Listen Up. Nå er det ganske likt Supersonics introriff fra før, men det lille han spiller før selve introriffet minner mer om Supersonics introriff en Listen Up sitt... gettit? Dette er nok også grunnen til at denne låta ikke endte opp på Definitely Maybe, nemlig at introen er for lik et par andre låter. Litt synd egentlig, fordi denne låta er så bra at den like gjerne kunne vært på DM.

Låtas tekst er muligens ved første øyekast lett å mistenke som en av Noels 'bullshit-tekster', men litt mening er det å finne her. Han starter med å fange vår oppmerksomhet ("Listen up!") for så å proklamere at "i dag skal han si noe han har på hjertet" (fritt oversatt etter "speak my mind"). Neste del av verset har jeg litt vansker med å tolke ("Take me up/To the top of the world/I wanna see my crime"), men andre vers må vel være en slags variant av The Beatles' Taxman (1966): "Day by day/There's a man in a suit/Who's gonna make you pay/For the thoughts/That you think and the words/They won't let you say"...
I forrefrenget ser han fram til å reise fra oss alle (jeg tipper det er livet i Manchester han sikter til), men det hadde vært fint om han hadde mer tid (til å stikke av?).
I refrenget lider han av ensomhet ("Sailing down a river alone/I've been trying to find/My way back home") før han gir oss den triste, men akk så slående sannheten for de fleste av oss ("I don't believe in magic/Life is automatic"). Til slutt i refrenget så har han det ikke så ille på egen hånd allikevel: "But I don't mind being on my own".
Låta følger samme tematikken som mange andre av Noels tidlige låter: livet i Manchester er grått og trist og han drømmer seg bort til en bedre tilværelse!

Det finnes to versjoner av denne låta. Listen Up er nemlig også å finne på b-sidesamleren The Masterplan fra 1998 i en redigert versjon (i likhet med I Am The Walrus som jeg omtalte sist). C&A-versjonen klokker ut på 6:40, mens den redigerte versjonen er 6:21 lang. Ikke store forskjellen i spilletid altså, men det er gitarsoloen som har blitt noe kortere. 8 takter for å være korrekt. Hvorfor de har gjort det slik er jeg litt usikker på, men ifølge innernotatene i The Masterplan-heftet så ville Liam opprinnelig ha låta kortere men Noel satt seg på vrangfoten av prinsipp ("If you don't argue with Liam he gets upset"). 4 år etter fikk altså Liam vilja si. Men om det ble sånn fordi Liam kom med et sterkt ønske nok en gang om å korte ned låta og endelig fikk vilja si, vites ikke.

Listen Up har ikke allverden av livehistorie, men den ble spilt noen ganger i 1995 både med Tony og med Alan White på stikkene. I 1996 fremførte Oasis minus Liam låta på MTV Unplugged sammen med orkester og Mike Rowe på keyboards. Tragisk nok ble Listen Up (og Whatever) kuttet fra den offisielle kringkastinga, men Listen Up har i ettertid blitt utgitt på en samle-VHS (usikker på om den har blitt overført til DVD) med høydepunkter fra serien. Fullt fortjent med tanke på hvor fantastisk fin den versjonen er! Etter 1996 har den ikke blitt spilt live med hele bandet på scenen, men Noel børstet støv av den ti år etter og inkluderte den i setlista til sin akustiske turné for å promotere samleplata Stop The Clocks (2006). Listen Up er ikke å finne på Stop The Clocks, men det gjør forsåvidt ingenting. Å høre den live og akustisk med Noel, Gem og Terry veier opp for det! Da jeg var og så dem i Royal Albert Hall i mars 2007 ble Listen Up fremført med strykere. Tårefrembringende vakkert! Forresten; da konserten deres fra Islington Union Chapel 26.11.2006 skulle sendes på britisk fjernsyn så var nok en gang Listen Up fjernet fra den offisielle kringkastingen! Why?? Heldigvis er liveversjonen fra Royal Albert Hall (den som jeg var på) inkludert på liveutgivelsen The Dreams We Have As Children (2009).

Listen Up er spilt inn i Sawmills Studio i Cornwall i mars 1994 og er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher.

Desverre fant jeg ikke Listen Up på YouTube, men her er i hvert fall MTV Unplugged-versjonen og RAH-versjonen (amatøropptak). Værsågod!

LISTEN UP (MTV Unplugged, 23.08.1996, unaired):

LISTEN UP (Royal Albert Hall, 27.03.2007):

You gotta say what you say, don't let anybody get in your way!

2009-08-13T11:41:00.003+02:00

Bare en liten opplysning om at jeg har endret på kommentarlinken slik at den nå er lettere å bruke. Så da er det bare å kommentere i vei som disse gutta gjør!

This is history!

2009-08-11T10:56:00.002+02:00

I dag feirer vi to ting i Oasisverden:

Andy Bell fyller 39 år og det er 13 år siden de enorme (og fantastiske) konsertene Oasis hadde i Knebworth Park. To kvelder på rad med tilsammen 250,000 tilskuere bekreftet Oasis sin posisjon i musikkverden, og i hvert fall for den sommeren var de uten tvil verdens største band! Det var 2,5 millioner søkere til billettsalget til de to konsertene, noe som tilsier 20 utsolgte konserter. Oasis nøyde seg med å holde to konserter, men det var allikevel rekord den gangen med 250,000 tilskuere fordelt på de to kveldene. Spol tiden to år tilbake og Oasis spilte på steder som Marquee i London, Erotika i Paris og Irish Centre i Leeds...

Vi gratulerer både Andy Bell med sin 39-års dag og det faktum at han om noen få måneder har vært medlem av Oasis i 10 år, og Oasis med 13 års-dagen til de viktigste konsertene i bandets historie. Cheers!

ANDY BELL - THANK YOU FOR THE GOOD TIMES (live, acoustic):

Som dere vet var Andy med i både Ride og Hurricane #1 som gitarist/vokalist/låtskriver før han ble med i Oasis og har et meget godt låtskrivertalent. Andy har tilgode å synge i Oasis, men han har en veldig fin og sårbar stemme som passer godt til denne melankolske perlen skrevet etter en matforgiftning i Venezuela 2001. Låta ble senere utgitt som b-side til Stop Crying Your Heart Out (2002). Mer om det seinere!

OASIS - ACQUIESCE (live, Knebworth Park, 11.08.1996):

I Am The Walrus (live at Glasgow Cathouse June '94)

2009-08-10T13:31:00.005+02:00

Første singel til å bli utgitt etter debutplata Definitely Maybe var Cigarettes And Alcohol 10. oktober 1994. Men siden a-sida ble omtalt for en liten tid tilbake så går jeg rett på b-sida, Beatlescoveren I Am The Walrus!

I Am The Walrus ble altså skrevet av John Lennon i 1967, men er kreditert Lennon/McCartney, og ble utgitt på singel som b-sida til Hello Goodbye 24. november 1967. Den dukket også opp i Beatlesfilmen Magical Mystery Tour fra samme år og er inkludert på EPen med sangene fra filmen i UK, på LPen Magical Mystery Tour i USA og senere på CD. I Am The Walrus må være en av Beatles sine mest psykedeliske låter og inneholder et 16-manns orkester og et 16-manns kor (8 menn og 8 kvinner) som sier "Ho-ho-ho, hee-hee-hee, ha-ha-ha", "oompah, oompah, stick it up your jumper!", "got one, got one, everybody's got one" osv. Den inneholder også dialog fra Shakespears King Lear (hentet direkte fra en radiosending på BBC). I det hele tatt en rimelig spesiell innspilling som forfatter Bård Ose i sin bok Beatles Hele Livet beskriver som "organisert kaos" og at låta var "Lennons totale verden av fantasier og selvoppfattende realisme, kledd i et arrangement som mange regner for å være det mest imponerende George Martin laget for Beatles".

Når da et band som Oasis velger å covre denne låta så går det ikke Beatlesfansen hus forbi. Deres største kritikk går på at Oasis-versjonen er totalt blottet for alle de psykedeliske elementene som jo tross alt er en meget viktig del av låta. Jeg må innrømme at jeg godt forstår den kritikken, samtidig som at jeg vil berømme Oasis for å ha mot til å gjøre sin egen versjon. Det skal mye til for å gjøre en coverlåt fansen av originalens versjon anerkjenner, og det har jeg desverre ikke inntrykk av at Oasis har klart. Men den er i hvert fall veldig populær blant Oasisfansen og var fast avslutter på konsertene deres helt fra starten og ut året 1996. Den gjorde så et comeback mot slutten av 98-turnéen, deretter i 2001 og tidlig 2002 og senest på Dig Out Your Soul-turnéen som avsluttes i disse dager.

Bakgrunnen for valget av I Am The Walrus som cover er visstnok at Oasis i sine tidlige dager ikke hadde nok sanger til å fylle halvtimesspottene de fikk betalt for og trengte en litt lang låt til å fylle ut tida med. Valget falt altså på denne morsomme låta fra 1967. Etter Liam er ferdig med å synge kommer en lang "improvisasjonsdel" hvor Noel leker seg med bottleneck og skrur litt på knottene på pedalbrettet sitt og bandet fikk med det tida til å gå. Men etterhvert ble låta mer enn en låt for å få tida til å gå og ble som sagt fast avslutter ut Morning Glory-turnéen i 1996, lenge etter at bandet hadde mer enn nok egne låter til å fylle tida si på scenen med.

En litt artig anekdote finnes det også rundt informasjonen som står trykt på singelcoveret. Der står det som i overskriften på dette blogginnlegget at låta er spilt inn live i Glasgow Cathouse i juni 1994. Dette stemmer ikke! Den aktuelle liveversjonen er faktisk hentet fra soundchecken til en mini-konsert bandet holdt på Gleneagles Hotel i Skottland 6. februar 1994 som en del av et Sony Music-seminar! Noel syntes det ville være flaut og "look shit" hvis det sto på coveret at den var spilt inn på en event for plateselskapet, og bestemte dermed at innspillingsinformasjonen på coveret skulle endres til noe annet. Publikumslyden på opptaket er visstnok hentet fra en Faces bootleg Noel eide. Morsomt. Samtidig kan man jo spørre seg hvorfor de måtte bruke denne versjonen hvis det var så flaut å la fansen vite hvor den opprinnelig stammet fra... Den minikonserten er forøvrig den samme som liveversjonen av Supersonic på Live Forever-singelen er hentet fra. På det coveret står det bare "live april '94".

I Am The Walrus er også inkludert i en litt kortere versjon på samleplata The Masterplan, hvor en fade er lagt inn på outroen.

Jeg er ikke spesielt begeistret for den offisielle versjonen og synes det er synd de valgte å gi den ut. Det finnes mange andre versjoner fra 1994 som er mye bedre! Eller de kunne latt være å gi den ut i det hele tatt og latt den forbli en live-raritet. Når det er sagt, så er den andre offisielle versjonen som man finner på VHS/DVDen There And Then (1996) langt bedre! Den er hentet fra den gigantiske innendørskonserten i Londons Earl's Court 5. november 1995 og er som sagt mye, mye bedre enn den man får servert på Cigarettes And Alcohol-singelen. Her framfører Oasis låta sammen med et orkester (jeg vet desverre ikke hvilket) og sjølvaste The Bootleg Beatles som er muligens det beste tributebandet til The Beatles. Ganske artig å se!

Min personlige livefavoritt er derimot av nyere dato, nærmere bestemt fra Roundhouse, også i London, 26. oktober 2008. Her har Oasis med seg Crouch End Festival Chorus som gjør at vi får med alle de korale elementene fra originalen i tillegg til at de også synger en del av strykepartiene. Mot slutten av låta får vi også utdrag fra Beethovens Ode To Joy (koret) samt Jimi Hendrixs Foxy Lady og Beatles' Helter Skelter. En sammenslåing av versjonen fra Earl's Court i '95 og Roundhouse '08-versjonen høres ut som det optimale! Tenk om Oasis kunne fremført denne låta med kor og strykere!

I Am The Walrus (fra Cigarettes And Alcohol) er mikset og produsert av Owen Morris.

I AM THE WALRUS (live, Cabaret Metro, Chicago, 15.10.94)*:

*Jeg fant desverre ikke den offisielle versjonen fra C&A på YouTube. Denne versjonen er faktisk "semi-offisiell" da den konserten den er hentet fra er utgitt på promo-CD (ESK6805).

I AM THE WALRUS (live, There And Then-versjonen med The Bootleg Beatles og orkester):

I AM THE WALRUS (live med Crouch End Festival Chorus, min favorittversjon):

I AM THE WALRUS (med The Beatles):

Married With Children

2009-08-06T14:30:00.002+02:00

Vi har nå kommet til avslutningssporet på Definitely Maybe, og "endelig" et pusterom etter et nokså intenst debutalbum med masse elektriske gitarer hvor alt virker som om det er skrudd opp til 11 på gitarforsterkerene. Married With Children er en laidback akustisk låt som virker som bomull i ørene (hvis det er noe positivt altså...) og fungerer som en sterk kontrast til resten av plata.

Vokalmessig er dette nok en høydare fra Liam. Aldri, verken før eller siden, har han virket mer avslappet og rolig i stemmen sin enn nettopp her. Han er jo kjent for sin ganske kraftige og distinkte stemme, og han sier jo selv i et intervju noe slikt som "I don't sing I shout, but in kinda tune". Men her virker han altså så til de grader avslappet i stemmen sin og det passer låta veldig godt, synes jeg. Det er også med på å forsterke tekstens innhold på en litt banal måte.

Tekstmessig er dette å tolke nesten som et avskjedsbrev til kjæresten. I versene (eller blir det refrengene?) så synger vokalisten "There's no need for you to say you're sorry/Goodbye I'm going home/I don't care no more so don't you worry/Goodbye I'm going home". Han har tydeligvis gått lei jenta si, for videre synger han "I hate the way that even though you know you're wrong you say you're right/I hate the books you read and all your friends/Your music's shite it keeps me up all night". I siste vers/refreng klager han på at hun er så sarkastisk og ikke virker særlig smart og hun tror hun er så fantastisk, før han nok en gang klager på musikken hennes. Men, som i så og si alle Noel sine tekster så er det litt optimisme å spore tross alt. I låtas broparti kommer sangeren med følgende erklæring: "Det skal bli godt å være alene for en uke eller to, men jeg vet da at jeg vil være her tilbake hos deg". Etter broa blir riktignok første vers/refreng (jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva som er hva) gjentatt, men om det betyr noe for historien (for eksempel at paret krangler igjen etter to ukers pause) eller om Noel bare har gjort det av sangpedagogiske grunner vites ikke.

Vi får også servert en akustisk gitarsolo her som jeg synes er riktig så fin. Det er derfor grunn til å tro at Bonehead også er med på denne innspillinga, hvis ikke Noel har lagt til soloen i ettertid da. Guigsy og Tony er definitivt ikke med på denne innspillinga.

Låta er uansett spilt inn i hjemmet til produsent Mark Coyle i Manchester og ble inkludert på den legendariske demokassetten Live Demonstration, som er den versjonen vi hører på Definitely Maybe. Den versjonen vi hører på Definitely Maybe er med andre ord den samme som demoversjonen fra 1993.

Married With Children var fast inventar på setlista i 1994/95 under DM-turnéen, men ble så lagt på hylla fram til 2006. Da børstet Noel støvet av den og brukte den som avslutningslåt på sin akustiske Stop The Clocks-turné sammen med Gem og Terry Kirkbride. Dette synes jeg funket meget godt, mye på grunn av den passende linja "Goodbye I'm going home"! Forresten, når jeg tenker meg om så -tror- jeg Noel spilte den akustisk et par ganger i 2002. Hvis noen kan bekrefte eller avkrefte dette for meg, så hadde det vært fint.

Det finnes altså to offisielle liveversjoner av denne låta; elektrisk fra Live By The Sea (1995) og akustisk fra The Dreams We Have As Children (2009).

Låta er produsert av Oasis og Mark Coyle, som også har stått for miksinga.

MARRIED WITH CHILDREN:

MARRIED WITH CHILDREN (live, elektrisk*):

*jeg fant ingen andre komplette versjoner fra Live By The Sea på YouTube, så da får dere denne med Sad Song og D'Yer Wanna Be A Spaceman? på kjøpet :)

MARRIED WITH CHILDREN (live, akustisk**):

**dette er ikke den offisielle akustiske versjonen, men en liknende versjon hentet fra samme turné (nærmere bestemt The Chapel, Melbourne, Australia, 11.12.2006).

It's the little things that makes me so happy...

2009-08-05T12:56:00.003+02:00

Vi fortsetter litt på siden i dag... Her er en liten anekdote eller hva man skal kalle det:

Da jeg og samboeren var på en liten shoppingrunde i Oslo i forrige uke, så gikk vi innom Hennes & Mauritz som ligger på hjørnet av Karl Johan og Nedre Slottsgate. Den butikken har jeg gode minner fra siden det var der jeg så Noel, Alan White og Guigsy komme ut fra før de vandret nedover Nedre Slottsgate og jeg fikk huket tak i dem! Dette var samme dagen som konserten deres i Oslo Spektrum 8. september 1997. Jeg forteller gjerne mer om det siden.
Men ikke nok med at jeg fikk flashbax til den dagen for snart 12 år siden da vi nærmet oss butikkinngangen, men da vi kom inn i butikken og hadde vandret rundt i noen minutter så kom The Shock Of The Lightning over H&Ms høytalere! Jeg syntes det var litt gøy, så da måtte jeg bare nevne det for noen. Spørs om dere synes historien var like morsom som Noel og Liam synes...

Mad fer it!

My big mouth?

2009-08-05T12:40:00.006+02:00

Jeg sa da jeg startet bloggen at jeg skulle skrive om én låt per dag, men dette viste seg å være for tidkrevende. Så selv om jeg er tilbake fra ferie så blir det, som dere kanskje har skjønt, ikke innlegg hver dag framover. Men jeg skriver så ofte jeg kan! Ingen grunn til å ikke sjekke innom bloggen min daglig fordet ;)

PS! Det kan oppstå en feilmelding når du skal legge inn kommentar, da er det bare å trykke på "Legg inn kommentar" en gang til så skal det gå fint.

Slide Away

2009-08-04T14:25:00.002+02:00

This is called fucking Slide Away! ... som Liam sa da han introduserte låta på iTunes-festivalen i juli.

Eller for å si det på en mer sofisitikert måte: "Slide Away [is] the crusading, six-minute friendship opus which defined Oasis as the anthem-band of the dreamer's generation, bar none, a generation whose aspirations were exactly the same as theirs; aspirations for a better, funnier, bigger way of life, lives rising up from concrete rubble like beanstalks of glittering belief" (Sylvia Patterson***, Stop The Clocks liner notes, 2006).

Slide Away stammer fra den første innspillingsperioden til Definitely Maybe i Monnow Valley studios i Wales. Som vi husker var det denne innspillingssesjonen som ble skrinlagt fordi bandet ikke fikk kjemien til å stemme i studio og en viss panikk begynte å bre seg innad i gruppa. Produsent Dave Batchelor fikk fyken og bandet flyttet innspillingen til Sawmills studio i Cornwall. Men det må ha blitt gjort noe riktig i løpet av tiden på Monnow Valley, siden de har valgt å beholde Slide Away! 15 år etter står den fortsatt som en av de største og beste og mest vakre Oasislåtene til dags dato.

I følge Noel skrev han låta etter å ha lånt en Les Paul av Johnny Marr fra The Smiths: "I just took the guitar out of the case, sat down and the fucking song wrote itself!". Personlig synes jeg også dette er en av de flotteste tekstene til Noel Gallagher. Jeg tror ikke det trengs en nærmere forklaring på tekstens innhold da den er ganske klar; kjærlighet og evig troskap!

Slide Away er en grandios, men likevel enkel, rockelovesong og jeg er enig med Patterson at denne låta var med på definere Oasis som et "anthem-band", blant annet fordi det er Oasis' første virkelige anthem-aktige låt. Hva med Live Forever, tenker du. Vel, den klassifiserer jeg som en hymne i en klasse for seg selv. Nok om det... Slide Away består kun av enkle akkorder, men satt sammen på denne måten så låter det vakkert og det låter genialt. Det enkleste er ofte det beste, right?

Jeg må også si at Slide Away er så bra at den hadde fortjent å være singel! I følge Noel var det faktisk snakk om det rett etter at Cigarettes And Alcohol-singlen kom ut (4. singel fra DM), men som Noel sier på Lock The Box-dokumentaren: "you can't have 5 [singles] off a debut album... cos if you do, someone has to get me a fucking jet. [...]I've got the monkey (Liam), but I fucking want that aeroplane!".

På denne låta får vi også en av Liams aller beste, hvis ikke den beste, vokalpreastasjon. Noel hevder at det er Liams "best ever singing" og får støtte av Bonehead og Gem. Den er også en favoritt ellers innad i bandet og har vært fast inventar på setlista under Dig Out Your Soul-turnéen (08/09). Slide Away har ikke alltid vært fast, men ble spilt under hele DM-turnéen i 94/95 og var litt av og på under Morning Glory-turnéen (95/96). I 2001 ble den hentet fram igjen før den altså ble lagt på hylla i noen år. Desverre sliter Liam litt med å synge denne låta for tida, men likevel synes jeg den totalt låter bedre live nå enn på 90-tallet. Da jeg så Oasis på Wembley i år så var Slide Away absolutt en av høydepunktene og det føltes ut som om den fylte hele stadion. Herlig! Noel spilte den også på sin akustiske Stop The Clocks-turné i 2006/07 sammen med Gem og Terry Kirkbride.

Slide Away er også en av de mest interessante livelåtene i Oasis sin låtkanon. Hvis man hører på de tidligste liveversjonene så spiller Noel litt andre soloer enn man hører på plata, mens 2001- og 2008-09-utgavene er mer lik den versjonen vi kjenner fra Definitely Maybe med det unntak at outrosoloen fortsatt er litt annerledes. Den ble også endret litt på underveis i turnéen. På de tidligeste liveversjonene er det Liam som synger "I don't know, I don't care" mens Noel svarer med "slide away". I 2001 var disse rollene bytta om, mens på liveversjonene fra i år og i fjor er det Noel alene som sørger for vokalen på outroen.

Slide Away skal visstnok være Paul McCartneys Oasisfavoritt.

Det er gitt ut tre offisielle liveversjoner av Slide Away, én på VHS/DVDen Live By The Sea (1995), én vakker akustisk versjon komplett med strykere på The Dreams We Have As Children - live at the Royal Albert Hall (2009, CD som fulgte med avisa The Sunday Times, senere utgitt digitalt på iTunes) og én på iTunes Live: London Festival '09 EP (2009, kun digitalt). Det finnes også en offisiell livevideo av Slide Away hentet fra en konsert i Chicago 15. oktober 1994, som du finner på Oasis' offisielle YouTube-side.

Er det noe jeg vil kritisere studioversjonen av Slide Away for, så er det at vokalen til Noel drukner alt for mye i miksen.

Låta er produsert av Dave Batchelor og mixet av Owen Morris.

SLIDE AWAY:

SLIDE AWAY (live acoustic*):

*dette er fra den samme konserten som er utgitt under tittelen The Dreams We Have As Children. Lydkvaliteten på den offisielle utgaven er selvsagt bedre, men her får dere i hvert fall sett video i tillegg :)

SLIDE AWAY (live**):

**siden dere fikk video av Slide Away fra iTunes festivalen 2009 under anmeldelsen av iTunes-EPen for et par dager siden, så får dere den offisielle liveversjonen fra 1995 her. Etter min mening en av de beste versjonene av Slide Away, og definitivt et høydepunkt på Live By The Sea-DVDen! Mot slutten av låta er Liam skikkelig sliten i stemmen og strever for å komme opp på de høye notene, og må gi seg et par takter før slutt. Men han kommer tilbake med et herlig "what for!?" sammen med Noel, noe de jo pleide å si i kor før siste soloen i gamle dager.

***Sylvia Patterson er en britisk journalist som har skrevet for The Guardian, The Daily Telegraph, The Sunday Times, The Observer og The Sunday Telegraph, i tillegg til at hun altså har skrevet innerteksten på coveret til samleplata Stop The Clocks. Så vet dere det :)

Ny Oasis-utgivelse! iTunes Live: London Festival '09 EP

2009-08-01T16:48:00.002+02:00

01. Cigarettes And Alcohol
02. The Masterplan
03. Slide Away
04. Supersonic
05. Live Forever

Så har den første nye Oasis-utgivelsen i min tid som blogger kommet. Det er en digital EP spilt inn eksklusivt for iTunes av iTunes på iTunes-festivalen i Roundhouse, London, 21. juli i år.

iTunes-festivalen er en ny type festival hvor billettene er gratis og kun tilgjengelig via trekninger og konkurranser. Festivalen er lagt til Roundhouse i Camden, London og strekker seg ut over hele juli måned med to-tre artister på plakaten hver kveld. Konsertene blir spilt inn av iTunes og utgis slik at hver artist får sin lille EP med 5 låter på. De fleste konsertene blir også sendt på radio (XFM) og høydepunkter blir vist på ITV1 og ITV2 samt på web-TV. Dette er allerede blitt en stor festival og på årets plakat kunne man finne navn som Franz Ferdinand, Paolo Nutini, Simple Minds, Bloc Party, Kasabian, Twisted Wheel, a-ha, Madeleine Peyroux, Sophie Ellis-Bextor, Mika, The Enemy og Oasis. Oasis toppet plakaten tirsdag 21. juli med selskap fra The Enemy, og nå er altså 5 låter hentet fra Oasis sin konsert den kvelden åpnet for salg på iTunes til den nette sum av 28 kroner.

Oasis har turnert siden august 2008 for å promotere sin nyeste LP Dig Out Your Soul og har reist verden rundt. Selv har undertegnede vært så heldig å få se dem fire ganger i løpet av denne turnéen: København 8. november, Gøteborg 25. januar, Oslo 27. januar og på nye Wembley stadion 12. juli (se egen post lenger ned på siden). Variasjonen i setlista har desverre vært veldig marginal, så sånn sett regnet jeg ikke med å få noe annet enn en helt vanlig Oasis-konsert da jeg logget meg på XFMs webradio for å høre konserten direkte der. Feil! Riktignok var setlista den samme, men Liam var tydeligvis i fyr og flamme! Han virket forbannet på både det ene og det andre (Bloc Party hadde slengt en kommentar om Oasis på sin iTunes-konsert kvelden før, samtidig som det var noen i publikummet til Oasis som oppførte seg ufint) og det førte til at vi fikk en smått legendarisk konsert som nok tok minnene tilbake til det glade 90-tall hos de fleste Oasisfans som satt og hørte på den kvelden. Javel, så var Liam på enkelte punkter i konserten mer opptatt av å skjelle ut publikum enn å synge (My Big Mouth forble nesten uten vokal) samtidig som det ene f-ordet etter det andre rant ut av munnen på minstemann Gallagher, men fy flate for et engasjement han viste i synginga si! Jeg finner ikke det rette norske ordet i farta, men på engelsk kalles det PASSION!

På den aktuelle EPen er det 5 låter totalt. Det starter med Cigarettes And Alcohol hvor Liam før låta begynner kommer med følgende kommentar til gratispublikummet: You pay peanuts you get monkeys on crack! Det ene refrenget forblir uten vokal, men produsentene av EPen har heldigvis klart å skru opp lyden fra publikum slik at det blir et slags allsangparti (selv om Liam neppe lot være å synge for å leke Bono!). Aggressiviteten til Liam smitter over på bandet og de spiller utrolig hardt! På spor nummer to roer vi det ned med den fantastiske The Masterplan, låta som er ekstraspor på Wonderwall-singelen men som like gjerne kunne vært egen singel. En av Noels absolutte beste komposisjoner! Her er det også Noel selv som synger, så vokalprestasjonen er det selvsagt ingenting å si på. Tredje låta er Slide Away, eller "fucking Slide Away!" som Liam introduserer den. En vakker rockelovesong, men desverre ingen vakker vokalprestasjon av Liam. Dette er en av de låtene han sliter mest med for tida (selv om han har bedret seg siden i fjor høst/vinter), men akkurat denne kvelden er han unnskyldt. Nå står det vokale bare i stil til hans for kvelden inntatte sinnatagg-image! Spor nummer 4 og 5 er også hentet fra Definitely Maybe og heter henholdsvis Supersonic og Live Forever.

Personlig skulle jeg kanskje ønske meg et litt annet låtutvalg (4 av 5 er hentet fra Definitely Maybe), men jeg forstår produsentene ikke hadde noen lett jobb med å plukke ut 5 låter hvor Liam holder seg til synginga :) Jeg ville kanskje hatt med The Shock Of The Lightning, Songbird og Half The World Away (vanskelig å si hvem som er best av den og The Masterplan, men HTWA har vist seg å funke så utrolig bra live!). Heldigvis er den én av tre låter vist på ITV (de to andre er Slide Away og Champagne Supernova). Når det er sagt så skulle jeg gjerne sett at hele konserten ble utgitt, men da på DVD/Blu-ray. Konserten er nok bedre å se på enn å høre på med tanke på Liams humør. Hvis du ser på videoene fra ITV (spesielt Slide Away) så ser man hvilken lidenskap Liam synger med! Det hadde også vært gøy hvis kamera hadde klart å fange opp de fra publikum som klarte å sette Liam i fyr og flamme den kvelden.

Så til tross for at jeg er litt uenig i låtvalget og det faktum at Liam ikke synger som ei lerke (men nå vet dere hvorfor), så velger jeg å gi denne EPen TEN OUTTA TEN!

Hvis man kjøper EPen fra iTunes får man også med en digital booklet med flotte bilder fra konserten. Jeg anbefaler likevel å laste ned hele konserten i tillegg til å kjøpe EPen fra iTunes!

Ingen personer står nevnt som produsent og lydtekniker på denne utgivelsen.

SLIDE AWAY:

HALF THE WORLD AWAY (ikke inkludert på EP):

CHAMPAGNE SUPERNOVA (ikke inkludert på EP):

Digsy's Dinner

2009-07-31T16:23:00.003+02:00

Sommerferien ble lengre enn planlagt, men nå er jeg tilbake. Håper det er noen lesere der ute fortsatt!

Dagens låt er altså Digsy's Dinner, spor nr 9 fra Definitely Maybe hvis du ser på standard CD-utgaven.

Låta er frisk og rask, men har aldri vært blant mine Oasis-favoritter. Det er en låt som går under lettvekterklassen og hvis jeg kunne velge ville den ikke vært på Definitely Maybe. Har det noe med plasseringa å gjøre tro? Den blir jo skviset inn mellom klassikere som Cigarettes And Alcohol og Slide Away!

Men få ting er så ille at det ikke er godt for noe, right? På Digsy's Dinner får vi servert en spretten pianosolo i stedet for den "obligatoriske" gitarsoloen. Variasjon fryder! Dessuten er det noe ved kraften i Liams stemme da han proklamerer at "these could be the best days of our lives" som også er en fryd for øret.

Bakgrunnshistorien for denne låta er vel det mest interessante ved den. Noel og Guigsy jammet sammen med Digsy Deary, musiker fra Liverpool -den rareste personen som går rundt på vår jord! (se intervju nederst)-, og Digsy improviserte en tekst om te og lasagne. Dette ga Noel inspirasjon til det som altså skulle bli Digsy's Dinner. Digsy selv sier han hater denne låta og at det er den verste låta Noel har skrevet, og Liam har sagt at han er villig til å synge hvilken som helst låt bare det ikke er Digsy's Dinner! Digsy blir også nevnt i Oasis-låta Be Here Now (1997), men det kommer vi tilbake til. Digsy har forøvrig skrevet en låt som heter Noel's Nose som er en slags takk-for-sist til Noel.

Tekstmessig er ikke Digsy's Dinner det helt store, men handler om en persons (Digsy?) trang til å invitere noen med seg hjem på lasagne og jordbær med krem. I tillegg sier han at han vil "treat you like a queen".

Uten at jeg har ført statistikker så er dette en av de korteste låtene Oasis ga ut (frem til 2002), hvis ikke den korteste. Like greit.

En litt artig funfact (smør på flesk?) er at på den amerikanske utgaven av Definitely Maybe står dagens låt under tittelen Digsy's Diner, altså med én N og ikke to! Noel oppdaget dette først i 2006 (tror jeg det var) da en amerikansk journalist dro fram de amerikanske platene for å la Noel gi sine vurderinger av dem. En noe forundret Noel sa høyt "Digsy's Diner!?" og fikk samtidig svar på hvorfor amerikanske fans alltid roper etter Digsy's Diner og ikke ...Dinner.

Digsy's Dinner er produsert av Oasis og Mark Coyle med tilleggsproduksjon og miksing av Owen Morris. Demoversjonen er spilt inn i Loco Studios i Newport september 1993. Jeg fant desverre ikke albumversjonen av Digsy's Dinner på YouTube, så da slenger jeg heller med den offisielle liveversjonen fra Live By The Sea (1995). Digsy's Dinner ble spilt under hele Definitely Maybe-turnéen, men har aldri blitt spilt siden.

DIGSY'S DINNER (live):

DIGSY'S DINNER (demo):

BONUS: Oasis snakker om Digsy's Dinner på Definitely Maybe-DVDen. Mark Coyle har en fantastisk kommentar om Digsy Deary! Sjølvaste Digsy blir også intervjuet.

På sidesporet 3: Wembley, you've all been fuc*ing biblical!!

2009-07-15T11:39:00.004+02:00

Da var undertegnede kommet seg til hektene etter en fantastisk konsert med Oasis på nye Wembley Stadium!

Bandet spilte der tre kvelder; torsdag 9., lørdag 11. og søndag 12. juli. Jeg var på sistnevnte konsert og bivånte det hele fra "the back seats". Jeg bestilte billetten min litt seint, så ingen overraskelse at jeg havnet bakerst. Det satt uansett ingen demper på stemninga hos meg og jeg storkosa meg, for å si det på godt norsk!

Jeg ankom stadion litt seint, men rakk å kjøpe en t-skjorte og få med meg de 3 siste låtene til Kasabian. Så var det å vente i ca 30 minutter... Kl 1955 gikk Oasis på scenen og showet var i gang!

Allerede under Rock 'n' Roll Star ante jeg at dette kom til å bli en fantastisk konsert. RNRS hørtes utrolig frisk ut og det var ingen tvil om at gutta var i form. Det ble ikke stort dårligere under Lyla og The Shock Of The Lightning, men når Cigarettes And Alcohol kom løftet taket seg (i hvert fall om det hadde vært tak på stadion)! 'Cigs' er en utrolig bra livelåt. Måtte de aldri slutte å spille den! Så kom Roll With It. Første nye innslag på setlista, sammenliknet med min forrige konsert (Oslo i januar). Den var nok den av de nye innslaga som skuffet mest. Det er en veldig bra låt som vekker minner fra Britpopdagene på 90-tallet, men Noel korer jo ikke på den lenger! Hvorfor ikke?? Den er riktig nok ikke spilt live siden 2001, men jeg tviler på han har glemt teksten... Dette er såpass viktig for låta, at jeg ble litt skuffet. Så kom to låter fra Dig Out Your Soul: To Be Where There's Life og Waiting For The Rapture. To låter som funker utrolig bra live! Ingen av låtene som blir spilt fra DOYS er typiske 'hoppelåter' (med unntak av TSOTL), men det er greit med noen pusterom også. Apropos pusterom; etter WFTR kom kveldens to første akustiske innslag. Det var The Masterplan og Songbird. Under førstnevnte var det nærmest litt høytidelig stemning, mens sistnevnte var en av låtene som skapte mest liv blant publikum. Ingen tvil om at dette er en av Oasis' mest populære låter fra nyere tid! Så kom Slide Away. Responsen var massiv allerede på første akkord! Så fikk vi to rockere; Morning Glory og My Big Mouth! MG funker veldig bra live, men jeg føler det er på tide å la den hvile på neste turné. MBM derimot har blitt spilt alt for sjeldent! Den var også kveldens andre nye innslag siden Oslo-konserten, og var den jeg så mest fram til å høre. Og den skuffet ikke! Fantastisk rockelåt som virkelig sparker fra seg. Breathtaking! Derfor var det greit med et lite akustisk pusterom igjen, og faktisk en aldri så liten overraskelse! "Since it's our last night here, I'm gonna play you a song we haven't played [in the UK] in fucking... I don't know... 10 years", sa Noel. Som vanlig bomma han litt på antall år og sånn, men hva gjør vel det når han sammen med Gem og Chris leverer en nydelig akustisk versjon av Whatever! Gleden var stor over å faktisk få en endring i setlista (sist Whatever ble spilt var i Japan i mars...) og jeg var spent på om de beholdt The Importance Of Being Idle og Half The World Away eller om det var et bytte på gang. Det var et bytte.. Ut gikk The Importance Of Being Idle, for etter Whatever kom Half The World Away. Dette var egentlig et veldig bra bytte for min del! Nå var jeg plutselig oppe i fire nye innslag siden min forrige konsert og jeg har aldri fått Whatever servert live før! HTWA viste seg å være en utrolig populær låt blant publikum (ikke noe bombe egentlig), og 80 000 klappet i takt der man skal klappe. Herlig! Så var Liam tilbake og vi fikk servert to akustiske låter med han også. I'm Outta Time og Wonderwall. Det var bare å sette seg tilbake og nyte! Jeg synes det hørtes ut som han gjorde en grei figur på IOT og det hørtes faktisk ut som om han fikk hjelp av Noel på siste refreng (kan også ha vært en sterk ønsketenkning). Så var vi tilbake på rockesporet med Supersonic og kveldens siste låt på den ordinære setlista samt siste nye innslag for min del; den legendariske Live Forever. Jeg har ikke sagt så mye om storskjermene enda, men på denne låta fikk vi selvsagt mange Beatles-asossierende bilder (bl.a. Abbey Road-skiltet, zebrastriper og Beatlesliknende figurer). Flott! Så var det dags for ekstranummerne. Først ut var Don't Look Back In Anger, og den var, som Liam kanskje ville sagt det, biblical! Det var bare å bøye seg i støvet. Det mest fantastiske var på siste refreng når Noel stoppet opp og lot publikum synge a capella! Goosebumps er bare forbokstaven her... Så kom en svevende god versjon av Falling Down etterfulgt av en majestetisk Champagne Supernova og en psykedelisk I Am The Walrus. Kvelden var komplett!

Det vi fikk servert på storskjermene var som vanlig utrolig godt laget og tilpasset hver låt, og i og med at jeg satt der jeg satt så fikk jeg stor glede av storskjermene.

Det var god kommunikasjon mellom brødrene G og publikum denne kvelden også. Jeg tror Liam sa før Cigs at "this is for the people in the back seats", i så fall takker og bukker jeg for den. Så dedikerte Liam Roll With It til de fra Manchester før han endret mening og dedikerte i stedet låta til en i publikum som visstnok var fra Darlington! Noel klaget over at det var så lyst ute og vitset som vanlig med at Chris er fra Liverpool ("peace and love") og at Jay likner på en viss bibelsk figur. Songbird dedikerte Liam først til en jeg ikke fikk navnet på, før han igjen ombestemte seg: "no, this is for Noel!". Slide Away ble dedikert til alle lesbene i publikum. Da Noel dro frem Whatever fra ermet, sa han "if anyone can remember the second verse to this, you're getting your money back". Dette var nok også en måte å vitse med refunderingssaken fra Manchester i juni, som nå ser ut til å ha blitt en 'intern' greie. Liam var visst interessert i å vite hvor folk kom fra denne kvelden og spurte om det var noen 'scousers' der før I'm Outta Time og om det var noen 'fucking cockney cunts' der før Wonderwall. Førstnevnte folkeslag fikk voldsom buing, mens det ble stor jubel da cockneyene ble nevnt. Engelskmenn er rare... DLBIA ble dedikert til en som hadde bursdag, mens før Walrus fikk vi altså høre at vi hadde vært "FUCKING BIBLICAL!". Takk i like måte, Liam! Detta var rett og slett ten outta ten.

ROCK 'N' ROLL STAR:

SONGBIRD:

WHATEVER:

DON'T LOOK BACK IN ANGER:

*jeg legger til flere videoer hvis jeg finner noen av god kvalitet.

På sidesporet 2: Wembley!

2009-07-11T17:53:00.003+02:00

I morgen drar The Oasis Daily til London for å overvære Oasis' tredje og siste konsert på nye Wembley Stadium! Dette blir min 18. konsert med Oasis, men jeg ser ikke noe mindre fram til det av den grunn!

Jeg var også til stede sist Oasis spilte på (gamle) Wembley, nemlig 21. og 22. juni 2000. Dette var mine 3. og 4. konserter med Oasis, og jeg var selvsagt i ekstase. Få fotballstadioner har en like lang og berømt historie som det gamle Wembley har, og Oasis var det siste britiske bandet som spilte der før den ble revet ned.

I ettertid har det vært hyggelig å gjenoppleve den første av de to Wembleykonsertene på CD og DVD under tittelen Familiar To Millions (utgitt 13. november 2000), men jeg ble lang i maska da jeg fikk se den andre kvelden på TV i august samme år. Den konserten ble sendt på Sky One og normalt sett hadde det vært en bra ting. Men Liam hadde vært oppe hele natta og mista fullstendig kontroll på stemmen sin. Han sang kjempesurt og jævli hele konserten, og han snakka fylleprat før, under og etter sangene. Det var i grunn rimelig flaut, særlig med tanke på at konserten ble sendt i mange flere land enn bare Storbritannia! Når jeg var på konserten merket jeg ingenting til hvor tonedøv Liam var den kvelden, så det var ganske sjokkerende å se TV-opptaket i ettertid. Jeg antar man er for opptatt av å synge med, samtidig som alle andre rundt deg gjør det og man er i musikalsk rus av å se favorittbandet sitt på sjølvaste Wembley. Jaja... i ettertid har denne konserten blitt en kultklassiker blant fansen, og man setter gjerne på denne bootlegen for å få seg en god latter sammen med andre likesinnede.

Jeg både håper og tror det går bedre i morra; Liam har blitt langt mere profesjonell de siste åra og stemmen hans har bare blitt bedre og bedre på inneværende turné.

På sidesporet 1: The Oasis Fan Guide

2009-07-11T13:21:00.003+02:00

Sjekk ut: http://theoasisfanguide.blogspot.com/. Denne bloggeren er mildt sagt superfan av Oasis og man kan lese mange interessante fanhistorier her samt finne mange Oasisbilder. Er man skikkelig 'mad fer it' vil man lett kjenne seg igjen i forfatterens historier! Det er også beundringsverdig hvor stor del av livet hennes som er synlig preget av Oasis.

Cigarettes And Alcohol

2009-07-06T14:05:00.010+02:00

[The Oasis Daily er tilbake etter et lite ferieopphold!]

Til tross for at jeg er avholdsmann, så har dette alltid vært en av mine favorittlåter...

Cigarettes And Alcohol har blitt kalt en av de mest dekadente låtene som noen gang er skrevet, den inneholder referanser til den gode gamle klisjéen "sex, drugs & rock 'n' roll", og tekstforfatter Noel spør også om det er verdt å finne seg en jobb når det ikke er noe å jobbe for. Men samtidig kan man spore optimisme i denne teksten også. Refrenget går nemlig slik: "You could wait for a life time/to spend your days in the sunshine/You might as well do the white line/'cos when it comes on top/you gotta make it happen!". I mine ører betyr dette at man kan vente hele livet på det gode liv. Hvis man skal sitte på gjerdet så kan man like gjerne ty til den hvite stripa (altså kokain), for når alt kommer til alt så er det DU som må få det til å skje! Og han har så rett, så rett. Man kan ikke bare sitte på rævva og tro at man skal få alt i fanget. Og man må selv sørge for at det skjer. Akkurat det føler jeg beskriver holdninga til Noel. Han har alltid vært veldig målrettet og har jobbet utrolig hardt for å få bandet sitt opp blant de store. Ja, Oasis hadde selvsagt flaks med at nettopp Alan McGee var og så dem den skjebnesvangre kvelden i Glasgow i 1993, men veien til toppen har likevel vært et resultat av hard jobbing fra dag 1.

Både Alan McGee og Noel selv har uttalt noe sånt som at Cigarettes And Alcohol er "the greatest social comment anyone has made in the past 25 years". Noel sa i et intervju at tingenes tilstand i England tidlig på nittitallet ikke var så veldig oppløftende, og denne låta er et resultat av dette. Den beskriver det kidsa følte den gangen (og nå?).

Var det noe kjent med riffet i denne låta, synes du? Riffet er hentet fra T.Rex-låta Get It On (Bang A Gong), utgitt i 1971. Da Noel skrev denne låta, bodde han på en hybel og skrev låtene sine på el-gitar med forsterkeren skrudd på 10. En av de som bodde over han hadde kommet forbi da Noel sto og spilte T-Rex riffet for seg selv på max volum, og sa 'You're not gonna fucking write a song to that riff are you? That's fucking rubbish!', hvorpå Noel svarte: 'Listen fat arse, that's gonna be fucking amazing when it comes out!'. Jeg må si meg enig...

Cigarettes And Alcohol var også Oasis sin fjerde singel hentet fra Definitely Maybe. Den ble gitt ut 10. oktober 1994 og kom på en finfin 7. plass på de britiske singellistene. Oasis har siden debutsingelen Supersonic stadig klatret høyere og høyere på listene, og en topp 3-singel skulle vise seg og bare være et par måneder unna... Cigarettes And Alcohol-singelen er også den første Oasis-utgivelse til å inneholde en låt som ikke er skrevet av Noel (I Am The Walrus, Lennon/McCartney). Låta er forøvrig spilt inn i Clear Water Studios i Manchester, UK, 1994.

Musikkvideoen er spilt inn på Borderline Club i Charing Cross Road, London, 21. august 1994. Bandet skulle spille inn en liveaktig video for låta og inviterte fans til å delta. Fansen fikk slippe inn allerede under soundchecken før bandet gjorde noen mimeopptredener til Cigarettes And Alcohol. Etter at "jobben" var unnagjort, sa Liam at de skulle "gjøre noen låter". De tilstedeværende fikk se bandet framføre 10 låter, hvorav to av dem ikke var utgitt (Whatever og Listen Up), samt en elektrisk versjon av D'Yer Wanna Be A Spaceman?. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Musikkvideoen er regissert av Mark Szaszy, som også regisserte de to første videoene til Oasis.

Det finnes tre offisielle utgitte liveversjoner av Cigarettes And Alcohol på plate. I 1998 ga de ut 'Cigs' live fra G-MEX i Manchester 14. desember 1997 på Don't Go Away-singelen, og i 2000 på den offisielle liveplata Familiar To Millions spilt inn 21. juni 2000 på gamle Wembley Stadium. Den tredje litt mindre tilgjengelige liveversjonen er hentet fra Maine Road i Manchester 28.04.1996 og er utgitt på en live-singel/EP med tre låter som fulgte med VHS-utgaven av There And Then (1996).

Demoversjonen av låta ble først utgitt på en kassett som fulgte med NME i 1994, og i 2006 dukket den opp på en EP utgitt i forbindelse med Oasis' første samleplate, Stop The Clocks. EPen bar samme navn og inneholdt studioversjoner av Acquiesce og The Masterplan samt demoversjonen av 'Cigs' og en liveversjon av Some Might Say. Demoversjonen er mye seigere enn den endelige versjonen.

Kassetten som fulgte med NME:

Coverbildet til singelen er som vanlig tatt av Michael Spencer Jones (kreditert på singelcoveret som Mike Jones) og coveret er designet av Brian Cannon.

Cigarettes And Alcohol er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produsering av Owen Morris.

CIGARETTES AND ALCOHOL:

CIGARETTES AND ALCOHOL (live at G-Mex, Manchester on 14th December 1997):

CIGARETTES AND ALCOHOL (demo):

Bring It On Down

2009-07-04T21:15:00.007+02:00

Tilbake på rockesporet med denne drivende gode låta som føles som et spark i ballene hver gang man hører den. Oasis har mange rockelåter man kan spille luftgitar til, men kun en håndfull har et liknende sugende driv som Bring It On Down har! Energien er nærmest til å ta og føle på.

Man kan si hva man vil om Tony McCarroll, men trommingen hans på denne låta har jeg veldig sans for. Nå er det ikke selve det trommetekniske jeg gir meg ende over for, men det er sounden på trommene som er så fantastisk her (så sånn sett er det kanskje lydtekniker jeg skal takke?)! Faktisk digger jeg hele soundpakka på denne låta. Gitarene, bassen, vokalen... alt høres så utrolig tøft ut! Skulle nesten tro de har skrudd på noen knapper på miksepulten som ikke har blitt brukt ellers under innspillingen av Definitely Maybe. Ikke at DM ikke høres tøff ut altså, men det er noe ved denne låta som virker hakket tøffere. Eller skal vi si hardere?

Apropos Tony og hans tromming... Det var visst ikke bare bare for stakkars, lille Tony og spille inn Bring It On Down. Noel var ganske klar på hvordan han ville at introen skulle være, men Tony FIKK DET BARE IKKE TIL! Han prøvde og han prøvde, men det ville seg ikke... Det gikk faktisk så langt at Oasis bestemte seg for å leie inn en ekstern trommeslager til å håndtere stikkene på Bring It On Down, men ironisk nok fikk ikke han det til heller! Så var det at Bonehead dro Tony til siden og tok en liten peptalk. Tony ble veldig giret av dette, satt seg bak trommesettet og nailet det! Gratulerer. Det er nesten bizarrt å tenke på at denne mannen spiller på, ikke bare en av de beste debutplatene gjennom tidene, men på en av de beste rock 'n' roll-platene gjennom tidene! Lydtekniker Anjali Dutt sa det vi alle vet da hun på Definitely Maybe DVDen sa: "As we all know now, the drummer could not play... could not play then". Det var visst også under denne innspillingen at Noel virkelig fikk nok av Tony og hans udugelige tromming, men det skulle gå enda et drøyt år før han fikk fyken. Mer om dette seinere.

Tekstmessig er dette en av de Noel-låtene hvor teksten ikke betyr så mye, det er stort sett bare en samling av kule fraser som passer til en rockelåt (Noel: "you couldn't really write a love song on top of that [riff]"). Refrenget er ikke retta mot én spesiell person, men mot en som "alle" kjenner: "the uninvited guest who stays 'till the end", mens "the outcast" og "the underclass" er folk i samme situasjon som det gutta i Oasis en gang var, nemlig arbeidsledige. Den rareste tekstlinja i følge Noel, og jeg må nok si meg enig, er "my head's in a fish tank"...(??)

Bring It On Down er den siste låta som ble spilt inn til Definitely Maybe, og ble spilt inn i Eden Studio i Chiswick, UK. Den var på et tidlig stadie ment for å være deres første singel, men da Noel skrev Supersonic ble det raskt bestemt at den skulle bli første singel i stedet. Bring It On Down forble en albumlåt, men ble faktisk først utgitt i liveversjon som ekstraspor på Shakermaker-singelen. Den liveversjonen er spilt inn i 1993 på et radioprogram for BBC (usikker på hvilket). På starten av låta hører man Liam si på en noe tvilsom måte: "Good evening, Great Britain. Hello...". Dette er langt ifra den beste liveversjonen av Bring It On Down. Personlig synes jeg den var best live i 2005/06 med Zak Starkey på trommer. Han fikk til den rette sounden på trommene, og de spilte den generelt veldig tøft på den turnéen.

BRING IT ON DOWN:

BRING IT ON DOWN (live):

Sad Song

2009-07-04T00:48:00.002+02:00

Denne nydelige perlen av en låt er ikke av de mest tilgjengelige Oasislåtene. Den er å finne på vinylutgaven av Definitely Maybe (1994) som spor 6, mellom Columbia og Supersonic, og på Don't Go Away singelen (1998) som kun er utgitt i Japan, samt som bonusspor på Definitely Maybe DVDen fra 2004. Det eksisterer også en nydelig liveversjon med Noel, Gem, Terry Kirkbride og et strykeensemble spilt inn 27. mars 2007 i Royal Albert Hall i London, men den versjonen er kun tilgjenglig via iTunes i UK og USA samt en eksklusiv CD som fulgte med engelske The Sunday Times tidligere i år. En annen liveversjon med kun Noel er å se og høre på den offisielle live-DVDen Live By The Sea (1995) Så, ja, den finnes på flere forskjellige Oasis-utgivelser (samt The Sunday Times CDen som strengt tatt er utgitt under Noel Gallagher med tittelen "The Dreams We Have As Children"), men det er ikke av de mest utbredte utgivelsene som ikke så mange andre enn hardcore-fansen har.

Det er nesten litt skam med tanke på kvaliteten på låta, men samtidig gjør det låta en smule eksklusiv og den blir for å regne som en liten skatt i den etterhvert så store Oasis-kista. Sad Song er uten tvil en av mine absolutte favoritter, og var ett av mange høydepunkt da jeg var så heldig å være tilstede på konserten i Royal Albert Hall i 2007.

Låta er innspilt trolig med bare Noel på vokal, 12-strenger og keyboards i et eller annet studio (usikker på hvor og når), men det kan være Bonehead som trakterer keyboardet som flyter i bakgrunnen på refrengene. Mot slutten får vi også servert linjen "Throwing it all away" med en noe unødvendig forvrengt vokal. Samtidig skaper det litt variasjon i avslutningen på låta når den samme linja repeteres flere ganger.

Ellers så er det en veldig fin tekst til denne låta. Det virker som et oppgjør med den travle hverdagen moderne mennesker har, og det at ingen ser ut til å bry seg. En litt forkortet utgave oversatt av undertegnede: "Vi som folk går bare rundt med hodene solid planta under jorda. Sola går opp og sola går ned, men når dagen er over så er alt det samme. Ingen sier det er galt, så det er heller ingen som spør. Kaster vi alt bort?". I siste vers tilbyr sangeren, altså Noel, seg å være den som strekker ut en hjelpende hånd, eller en trist sang i et ensomt sted. "Trenger du en skulder, så må du vite at det er ingenting jeg ikke ville ha gjort", er de trøstende ordene han kommer med før nytt refreng. Samfunnet er monotont, livet er kjedelig og ingen bryr seg. Er det rart man kunne trenge litt trøst eller ei hand og holde i innimellom?

På videoen hentet fra Definitely Maybe DVDen, ser vi diverse stillbilder av hovedsakelig Noel og Liam, men også av Bonehead, Guigsy og Tony. Alle bildene er trolig fra 1994, eventuelt tidlig 1995.

Sad Song er produsert av Owen Morris.

SAD SONG:

SAD SONG (live, Cliffs Pavillion, Southend, UK, 17. april 1995, aka Live By The Sea):

SAD SONG (live, Royal Albert Hall, London, UK, 27. mars 2007, amatøropptak)*:

*denne konserten er altså utgitt under "Noel Gallagher live at the Royal Albert Hall - The Dreams We Have As Children" i år, og jeg var der!!

Columbia

2009-07-02T12:27:00.008+02:00

Dette er en meget viktig låt i Oasis sin historie, og er en fanfavoritt den dag i dag. Låta er forresten oppkalt etter et hotell Oasis bodde på.

Columbia er en av åtte låter som stammer fra Live Demonstration-kassetten (se D'Yer Wanna Be A Spaceman?), så den ble altså spilt inn i Dock Road, Liverpool, våren 1993. Teksten er også skrevet i Liverpool. Setningen "There we were/but now here we are" er i følge Noel typisk 'scouse'. Demoversjonen ble senere samme år trykket opp i 510 kopier på såkalt White Label 12" vinyl for å promotere bandet til journalister og radiostasjoner rundt omkring i Storbritannia. White Label vinylplater er hva det høres ut som; sorte 12" vinylplater med en hvit etikett limt på (se bildet under) med diverse info skrevet på etiketten, som for eksempel "Test Pressing", katalognummer, artistnavn og innspillingsdato. Utrolig, og overraskende, nok plukket BBC Radio 1 opp denne promoen og spilte den, i følge Creation Records sjef Alan McGee, rundt 20 ganger på radio de første to ukene. Dette må sies å være ganske uvanlig for en demolåt av et (hittil) nokså ukjent band. Men det er ingen tvil om at dette var med på å frembringe det som skulle bli starten på noe veldig stort. Da deres første kommersielle singel, Supersonic, ble sluppet 11. april 1994, så var det bare rett og rimelig å inkludere demoversjonen av Columbia som ekstraspor på singelen! White Label-promoen ble gjenutgitt i 2004 i forbindelse med 10-års jubileet til Definitely Maybe, og for å promotere jubileums-DVDen/dokumentaren.

Demoen til Columbia er veldig interessant og er nok den av Definitely Maybe demoene som skiller seg mest ut fra albumversjonen. Den starter med at Tony teller opp med hi-haten, så kommer det litt gitar og slidegitar før resten av bandet setter inn. Riffet som kommer før Liam begynner å synge er det samme som man er vant med fra albumversjonen. Sologitaren under vers og refreng er litt tydeligere enn på albumversjonen før vi får det velkjente riffet som kommer etter refrengene. Liam har også forskjellig effekt på vokalen på de to versjonene.
Etter andre refreng og "det velkjente riffet" synger Liam "this is confusion/am I confusing you" osv, mens Noel fortsetter soloen ved å gå opp på lysere toner og deretter litt dypere toner (registerskifte). I tillegg til Liams stemme hører man en veldig dyp annenstemme. Jeg ville tippe det er Noel, men det kan også høres ut som Bonehead! Etterhvert som soloen til Noel utvikler seg og låta går mot slutten hører man noe som kan høres ut som opptak fra TV/radio, eller kanskje det er vokal kjørt baklengs? Når bandet slutter å spille går vi over i noe som høres ut som Sør-Amerikansk folkesang, men jeg er ikke sikker på kilden her. Det hadde vært interessant og visst! Er det folkesang fra Colombia, mon tro? Ifølge Noel var bandet, og sikkert alle involverte, på syretrip den kvelden demoen ble spilt inn, noe som i grunn er lett å tenke seg...

Det er ikke lett å beskrive hvordan en sang høres ut på "papiret", men jeg prøver meg på albumversjonen også. Den starter med litt feedback som fader inn. De siste par sekundene før Tony teller inn låta (denne gang med trommestikkene sine), så kjøres volumet plutselig mye høyere opp. Tony starter med trommene sine, mens feedbacken fra gitaren til Noel fortsetter. Så slår Bonehead an tonen med barregrepene sine, mens det høres ut som om Noel leker seg med bottleneck. Bassen er også i gang. Så får vi det ene "velkjente riffet" som kommer før vokalen starter. Mens Liam synger vers og refreng (med hjelp av Noels glimrende harmoni på refrenget), så hører man mer til akkordene enn sologitaren. Hele albumversjonen er kort fortalt preget av mer gitar og mer støy enn det demoversjonen er. Ellers er oppbyggingen den samme, men sologitaren utvikler seg noe annerledes på outroen her enn på demoversjonen. Den dype annenstemmen er med fortsatt, men "TV-klippene" og det jeg mistenker for å være colombiansk folkesang er fjernet. I stedet får vi en forlenget outro med masse gitar og en forvrengt Liam som synger "come on, come on" og Noel (med flere?) som svarer "yeah, yeah, yeah" på en veldig Beatlesk måte. Albumversjonen er ca 50 sekunder lengre enn demoversjonen. Skal jeg kritisere den for noe, så måtte det være at den er kanskje nettopp 50 sekunder for lang. Men ellers er det en glimrende låt basert på kun tre akkorder og en uslåelig groove!

Som sagt i innledningen er Columbia en favoritt blant fansen, også på livekonsertene til Oasis. Den er også en livefavoritt innad i gruppa. Jeg vil kanskje si den har blitt stadig bedre med åra, og min favorittversjon er kanskje fra Glastonbury 2004 (hittil siste gangen den har blitt spilt live). De spiller den ganske likt hver gang, men som regel er introen forskjellig fra år til år (den har blitt spilt live i 1994, 95, 96, 2001, 02, 03 og 04). Uansett er den veldig, veldig bra! Det hender også den slutter litt annerledes. Sånn sett er kanskje liveversjonen fra Borderline i 1994, da bandet holdt en eksklusiv konsert for fansen i forbindelse med innspillingen av musikkvideoen til Cigarettes And Alcohol, meget interessant. Slutten er ganske annerledes og smått psykedelisk. Søk den opp på YouTube og hør! Den var også åpningslåta på Oasis sine største konserter noensinne, nemlig i Knebworth Park sommeren 1996 foran tilsammen 250 000 fans. Dette mener jeg var fullt fortjent med tanke på hvor viktig låta var for Oasis i starten, og sånn sett kan man si sirkelen for Columbia var sluttet.

Columbia er også utgitt live fra Glasgow 2001 som ekstraspor på Songbird (2003) og live fra Knebworth '96 som digital singel på iTunes (2008).

Albumversjonen er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produsering og mixing av Owen Morris.

COLUMBIA (white label demo):

COLUMBIA (live, Glasgow 2001):

COLUMBIA (live, Knebworth Park 1996)*:

*Jeg lyktes ikke å finne albumversjonen på YouTube, så da slenger jeg med den andre offisielle liveversjonen av låta i stedet. Dette var også første gangen jeg hørte Oasis live (direkte på P3), så sånn sett har jeg et spesielt forhold til akkurat denne liveversjonen siden Columbia var åpningslåta.

Up In The Sky

2009-07-01T23:07:00.004+02:00

Spor 4 på Definitely Maybe, og ikke en av mine personlige favoritter. Den er ikke like håpløs som Alive og I Will Believe, men den er fortsatt et av to svake innslag på debutplata (den andre kommer vi tilbake til). Jeg synes det er rart denne låta fant veien til Definitely Maybe, kanskje tidenes debutplate, når bandet satt på låter som Cloudburst, Listen Up og Fade Away. Jeg hadde glatt bytta ut Up In The Sky med en av disse.

Låta har et fint driv, men jeg synes likevel ikke melodien er sterk nok i lengda. Ei heller teksten, som er et kjedelig nødrim jeg helst vil glemme, men jeg gjengir det likevel her for mine kjære lesere (sky/fly/high, tree/me/be, crown/sound/down...). Teksten er, til tross for dette, et spark til det Noel kaller for "establishment people" (Monty Python ville nok kalt de samme folka "upper class twits"). Disse elitefolkene ante virkelig ikke hvordan vanlige folk bodde i England på denne tiden og hva folk hadde gjort for landet. "It was quite an angry song to play a happy tune", husker Noel i den offisielle Definitely Maybe-dokumentaren.
Jeg forkaster likevel ikke hele låta, og synes refrenget ("You'll need assistance with the things that you/Have never ever seen" osv) er ganske bra.
Jeg har alltid lurt på hva siste setningen i refrenget skulle bety ("How does it feel/When you're inside me?").

Noel har uttalt at Up In The Sky er influert av The Beatles' Rain og Paperback Writer, og at de hørte svært mye på Revolver-plata rundt denne tida. Det er spesielt de høye tonene ("...when you're inSIDE me") som henviser til disse låtene, og muligens riffet (Paperback Writer).

Up In The Sky er ikke utgitt på singel, men det finnes en akustisk versjon med Noel på vokal og bottleneck på b-siden til Live Forever. Det eksisterer også en tilsvarende akustisk versjon med Liam på vokal og en elektrisk demoversjon som jeg personlig synes overgår den offisielle versjonen. Den var fast på livesettet så lenge Tony var med i bandet, altså til april 1995. I oktober '95 ble den innlemmet på slutten av Round Are Way som en slags medley, og slik forble det fram til slutten av turnéen i 1996. Siden har verken Up In The Sky eller Round Are Way blitt spilt live.

Det tok sin tid, men jeg liker faktisk den offisielle akustiske versjonen av Up In The Sky bedre og bedre. På grunn av flaskehalsen til Noel, så får den en mer psykedelisk 'feel'. Det er nettopp det jeg savner ved den offisielle elektriske versjonen. Den burde vært mer psykedelisk produsert!

UP IN THE SKY:

UP IN THE SKY (acoustic):

UP IN THE SKY (demo):

Rock 'N' Roll Star

2009-06-30T21:05:00.010+02:00

Rock 'N' Roll Star er åpningslåta på det som den gang var tidenes raskest solgte debutalbum, nemlig Definitely Maybe, utgitt 30. august 1994. Definitely Maybe solgte 100 000 kopier de første fire dagene og gikk med det til topps på den britiske albumlista!

Definitely Maybe har en litt kronglete innspillingshistorie, men jeg skal forsøke. Oasis booket seg inn på Monnow Valley Studio i nærheten av Monmouth, Wales, tidlig i '94. Gruppa hadde allerede et rennomé for å være et meget bra liveband og de kjente hverandre inn og ut på scenen. De kunne sikkert framført alle låtene i blinde om de måtte. Men da de kom inn i studioet så var det noe som ikke stemte. Produsent Dave Batchelor ga de ikke den sounden de ville ha, og det hele var ganske så lite tilfredsstillende. Noel ringte og klagde sin nød til plateselskapet: "This ain't working!". Dyrt var det også (visstnok £800 per dag)... Produsenten fikk fyken og Noel tok med seg det som var av innspilt materiale til forskjellige studioer i London sammen med Alan McGee og Tim Abbot fra Creation Records. Tim Abbot har uttalt det alle nok følte da de hørte det: "Det har ikke den aggresiviteten vi kjenner fra livekonsertene".
I februar booket bandet seg inn i Sawmills Studio i Cornwall, helt på syd-vestspissen av England. Her fant de ut at det eneste som ville funke var om bandet spilte inn alt sammen, og ikke én og én som i Monnow Valley, så kunne Noel legge på gitaroverdubbinger etterpå. Det var Noel og Mark Coyle som nå sto for produseringa.
Resultatet var fortsatt ikke tilfredsstillende, men det var ikke tid til å spille inn plata enda en gang. Derfor ga manager Marcus Russell opptakene til produsent Owen Morris. Han fikk beskjed om at han kunne gjøre hva han ville! Det første han gjorde var å fjerne alle lagene med gitaroverdubbinger Noel hadde lagt til. Morris ble ferdig i mai, og opptakene hørtes mer dynamiske ut enn noensinne! Bandet var naturligvis strålende fornøyd og hadde endelig fått den sounden de ville ha.

Låtas tekst er vel ganske grei å forstå; en ung manns drøm om å komme seg ut og vekk fra det livet han lever og drømmen om å bli en rockestjerne! Manager Marcus Russell mener denne låta beskriver hvordan dem var på den tida, og det er på mange måter den perfekte åpningslåta på et debutalbum.

Rock 'N' Roll Star ble aldri utgitt singel (bare radiosingel), men det ble likevel laget en musikkvideo til den. Jeg er usikker på når musikkvideoene ble vist for første gang, men jeg tipper den hadde premiere sommeren 1995. Videoen er en sammenslåing av klipp fra konserten bandet hadde i Southends Cliffs Pavillion i UK 17. april 1995 (bedre kjent som Live By The Sea-konserten) og fra da gutta var på Southend Pier, i og rundt fornøyelsesparken Adventure Island (som da het Peter Pan's Playground) og i bowlinghallen på Southend Pier (jeg regner med det var samme dag, eventuelt dagen før eller etter konserten). Videoen er regissert av Nigel Dick.

Denne låta er også en livefavoritt blant fansen, og en forrykende liveversjon fra City Of Manchester Stadium 2. juli 2005 er å finne som ekstraspor på singelen til Let There Be Love, utgitt 28. november samme år. Det finnes også en glimrende liveversjon fra gamle, ærverdige Wembley Stadium innspilt den 21. juli 2000, som er utgitt på den offisielle liveplata og -DVDen Familiar To Millions 13. november 2000. Undertegnede var forresten på begge konsertene.....

Rock 'N' Roll Star er også å finne på Rock Band. Der får man faktisk en eksklusiv versjon med forlenget outro og en ekstra gitarsolo hentet fra de originale masteropptakene. Låta klokker ut på nesten 6:30!

Låta er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produksjon og mixing av Owen Morris. Platecoveret til Definitely Maybe er selvsagt designet av Brian Cannon og foreviget av Michael Spencer Jones.

ROCK 'N' ROLL STAR:

ROCK 'N' ROLL STAR (live at City Of Manchester Stadium july '05):

ROCK 'N' ROLL STAR (demo):

Cloudburst

2009-06-25T10:22:00.005+02:00

Ehem... Noel? Hvorfor er ikke denne på Definitely Maybe? Hvorfor er den "gjemt bort" som spor 3 på Live Forever? Hvorfor er ikke den på The Masterplan? Hvorfor spiller dere ikke denne live? Spørsmålene er uendelige. Cloudburst, mine damer og herrer!

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. Derfor ble det en litt corny innledning... Men det er seriøse spørsmål! Dette er en av mine absolutte favoritt b-sider og etter min mening en av de aller beste Oasislåtene generelt. For å være litt fjortiz: Den er jo sååå kul!

Låta starter med trommer (mange låter som gjorde det på denne tida), en litt tøffere, hardere versjon av trommeintroen til Live Forever, før gitaren sklir inn. Til å begynne med får man kanskje nok en Stone Roses-følelse, men når riffet starter, så er det Noel med en gang! Denne låta vil jeg påstå har et litt typisk "Noel sounding riff" (mine egne ord, men det hørtes tøffere ut på engelsk)! Så starter Liam og synge, og det er spesielt første verset som gjør det for meg:

"Wake up! there`s a new day dawning
I think I`ll take a little walk for a while
I need shades cos the sun is blinding
And I can see for miles and miles
Yeah, I can feel the earth beneath me
I lie down, we are as one
And they look but they cannot find me
I`m off and heading for the sun"

Her oser det en type attitude man lett forbinder med Oasis og det gjenspeiler gjerne den følelsen man får av å høre på denne gruppas låter. Se for deg at du går nedover en gate med solbrillene på og med Oasis på den personlige stereoen din... Sola skinner... Favorittlaget ditt har nettopp slått erkerivalen eller du er på vei for å møte noen kamerater, eller kanskje dama di... Du føler at du er på toppen av verden! Hvilken låt beskriver det bedre, eller gir deg en bedre følelse, enn denne? Supersonic utstråler en liknende attitude, men mangler teksten. Her får man begge deler!

Når det er sagt, så er jeg usikker på hvordan jeg skal tolke refrengene på denne låta. Da er det plutselig endring i været, det blir kjølig i lufta, vind og regn. Vi får også noen mollakkorder til å understreke den nå litt tristere stemningen.
Men så er optimismen tilbake igjen i siste vers, likevel føler hovedpersonen at han "need to get away for a while". Så hva er greia? Jeg tror en av årsakene til at denne teksten, og låta, funker så bra er nettopp kontrastene. Det stråler autoritet og optimisme om hverandre i starten av låta, før låta tar en kanskje noe uventet vending og går over i et regnvått og kjølig refreng med passende mollakkorder. Det blir litt som med Live Forever; når tekst, melodi og akkorder går perfekt hånd i hånd, så har du en låt som ikke kan slå feil!

Låta stammer forresten fra innspillingen i studioet til The Real People og var en av åtte låter som havna på Live Demonstration-kassetten (se posten om D'Yer Wanna Be A Spaceman? for mer info). Hvis du spiller av demoversjonen, så hører du på outrosoloen (starter etter ca 3:55) at Noel opprinnelig hadde tenkt å bruke riffet til Hot Chocolates You Sexy Thing...! Om dette bare var ment som kødd siden det uansett bare var en demoinnspilling eller om de hadde tenkt til å ha det sånn men endra det i frykt for nok et søksmål (se Shakermaker), vites ikke. En artig kuriositet er det uansett.

CLOUDBURST:

CLOUDBURST (demo):

Live Forever

2009-06-24T18:04:00.010+02:00

Denne fantastiske låta blir av de fleste Oasis-fans rangert som den aller beste Oasis-låta, og det er vanskelig å argumentere mot. Personlig synes jeg ikke det er den beste (men hvem er nå det? Det er jo så vanskelig å velge én!), men den er uten tvil blant klassikerne og det er vanskelig å komme utenom når man skal tenke på en favoritt. Den er stor uten å bli pompøs, den er leken uten å bli barnslig og den er gripende uten å bli svulstig. Det er låta som i følge Noel forandret alt! Den er tidløs. Den er en av de aller, aller beste.

Live Forever er den tredje singelen fra Oasis og ble utgitt 8. august 1994 og var med det den siste singelen de slapp før debutplata Definitely Maybe. Live Forever nådde en 10. plass på den britiske singellista, noe som betydde at bandet kunne feire sin første topp 10 singel! I 1995 nådde den også andre plass på den amerikanske Billboard Modern Rock Tracks-lista.

Låta er skrevet av Noel Gallagher tilbake i 1991, faktisk før han joinet broder Liams band. Den skal være delvis inspirert av The Rolling Stones' Shine A Light.

Teksten i låta bærer et veldig positivt budskap og handler om evig vennskap, type soulmates, som ser det andre ikke ser og som ler av det andre ikke ler av. "We'll see things they'll never see". Noel har i nyere tid sagt han skrev denne låta som et slags svar på grungebølgen og alle de depresive tekstene den bar med seg. Noel: "At the time . . . it was written in the middle of grunge and all that, and I remember Nirvana had a tune called 'I Hate Myself and Want to Die', and I was like... 'Well, I'm not fucking having that'. As much as I fucking like him [Nirvana frontman Kurt Cobain] and all that shit, I'm not having that. I can't have people like that coming over here, on smack, fucking saying that they hate themselves and they wanna die. That's fucking rubbish. Kids don't need to be hearing that non-sense"... Et lite "psst" til Noel fra meg: Nirvanas I Hate Myself And Want To Die kom ikke ut før i 1993, men okey... jeg skjønner poenget ditt!

Selve melodien er når alt kommer til alt ganske enkel og rett fram, men det enkleste er kanskje ofte det beste? Når akkorder, melodi og tekst smelter sammen så fint som de gjør på denne låta, så har man en klassiker!

Demoversjonen inneholder forøvrig et parti med trommer og akustisk gitar før vokalen slår inn, men produsent Owen Morris bestemte å kutte ut dette. Visstnok til Andy Bells store fortvilelse! Andy Bell spilte jo på denne tiden i Ride som også var en del av Creation Records. Han hadde hørt demoversjonen og ble i følge ham selv skuffet da han hørte den endelige versjonen uten den forlenga introen... Men han sier i samme intervju at dette nå er favorittlåta hans. Liam holder den også som en av sine personlige favoritter... men igjen; hvem gjør ikke det?

Det finnes to musikkvideoer til denne låta. Akkurat som med Supersonic så ble det laget en for det britiske markedet og en for det amerikanske markedet. Den britiske versjonen (regissert av Carlos Grasso) er delvis filmet i Strawberry Fields Memorial Park i New York, den delen av Central Park som er dedikert til John Lennon (bildet på singelcoveret er forresten barndomshjemmet til John Lennon, nærmere bestemt 251 Menlove Avenue, Liverpool). I videoen kan man se de forskjellige bandmedlemmene med hver sin hakke og at de graver ut en grav. Daværende trommis Tony McCarroll går ned i graven og Noel legger en blomsterkrans og trommestikkene hans over graven. Mot slutten av videoen ser vi McCarroll stå opp igjen... enkelte skulle kanskje ønske han ble værende, men det er en annen diskusjon.
I den amerikanske versjonen av videoen, som er regissert av Nick Egan, ser vi bandet spille i et kontor med bilder av Sid Vicious, Kurt Cobain, Jim Morrison, John Lennon, Brian Jones, Jimi Hendrix, Marc Bolan og Bobby Moore på veggene. Min favorittvideo er nok den amerikanske versjonen, til tross for at McCarroll blir begravet i den britiske! Den amerikanske er mer stilfull.

Live Forever er produsert av Oasis og Mark Coyle, med ytterlige produsering av Owen Morris. Det finnes også en offisielt utgitt liveversjon fra Glastonbury '95 som ekstraspor på Roll With It (1995) samt en liveversjon på den offisielle liveplata Familiar To Millions (2000).

Det er vel ikke så fantastisk mye mer å si, annet enn lytt og nyt!

LIVE FOREVER (UK):

LIVE FOREVER (US):

LIVE FOREVER (demo med forlenget intro):

LIVE FOREVER (live at Glastonbury '95):

Alive (8 track demo)

2009-06-23T11:28:00.004+02:00

Dårligste Oasis-låt noensinne? Den er i hvert fall helt der nede sammen med I Will Believe og noen til... Men ikke mange. Kanskje det bare er de to som er i en divisjon for seg selv, langt nede i systemet? Sorry, folks, jeg liker ikke denne låta og lar det skinne igjennom! Jeg har aldri likt den, og det hjelper ikke å ta den fram etter flere års fravær. Den høres fortsatt kjedelig og unispirert ut. Selv Liam Gallagher, 90-tallets rockestemme numero uno, klarer ikke redde denne låta. Han høres ut som om han kommer til å sovne ved mikrofonstativet hvert øyeblikk... Var det under innspillingen av denne låta han begynte å holde rundt mikrofonen tro? For å holde seg oppreist? Skulle ikke forundre meg...

Nuvel.. The Smiths- og Stone Roses-influensene ligger tykt utenpå, og den skal ha kred for å være den første og eneste Oasis-låta som starter med kun bass og trommer! Men ellers har jeg ikke mye å si om den. Tekstmessig også blir denne låta en kraftig nedtur etter de glimrende låtene Shakermaker og D'Yer Wanna Be A Spaceman?! Masse klisjéer og dårlig rim. Nei, hvordan denne låta fant veien til en offisiell Oasis-utgivelse kan jeg ikke gi noe godt svar på! Gi meg heller Take Me, Strange Thing, See The Sun eller Snakebite!

Låta er forresten produsert av Oasis og Mark Coyle og er låt nummer tre på Shakermaker-singelen. Ellers finner jeg svært lite informasjon om denne, for eksempel innspillingssted. Jeg forslår studioet til The Real People (en av låtene som ble droppa fra Live Demonstration-kassetten, kanskje?) eller hjemme hos Mark Coyle, der ...Spaceman? og Married With Children ble spilt inn.

ALIVE (8 TRACK DEMO):

ALIVE (annen demoversjon med litt annen effekt på vokalen... doubletracking?):

D'Yer Wanna Be A Spaceman?

2009-06-22T16:07:00.004+02:00

Denne snertne lille saken er b-siden til Shakermaker, utgitt på singel 13. juni 1994.

Faktisk er det en demo som er hentet fra den smått legendariske Live Demonstration-kassetten Oasis spilte inn i håp om å få en platekontrakt. På Live Demonstration-kassetten var det åtte spor: Cloudburst, Columbia, D'Yer Wanna Be A Spaceman? og Strange Thing på side A og Bring It On Down, Married With Children, Fade Away og Rock 'n' Roll Star på side B. Fire av disse (Columbia, Bring It On Down, Married With Children og Rock 'n' Roll Star) havnet til slutt på Definitely Maybe, mens Cloudburst, D'Yer Wanna Be A Spaceman? og Fade Away endte opp som b-sider. Strange Thing har forblitt uutgitt den dag i dag (jeg skulle gjerne byttet ut den med I Will Believe eller morgendagens låt, Alive, men det er en annen diskusjon).

Live Demonstration ble spilt inn i studioet til The Real People i Dock Road, Liverpool, våren 1993. Noel hadde blitt kjent med Anthony 'Tony' Griffiths (han som synger backing vocal på Supersonic) fra The Real People under en turné med Inspiral Carpets, hvor Noel var roadie og The Real People var support. Noel spurte om de ikke kunne få lov til å låne studioet til The Real People for å spille inn noen demoer, og det fikk de altså lov til. Tony og Chris Griffiths var meget behjelpelig og lærte dem masse om innspillingsteknikker etc. Seks låter fra denne sesjonen havnet på kassetten. D'Yer Wanna Be A Spaceman? og Married With Children er spilt inn i hjemmet til medprodusent Mark Coyle.
Det ble delt ut ca ti kassetter med Union Jack/Oasis-logoen på, og flere kassetter med håndskrevne notater. En av dem ble gitt til Alan McGee, sjefen til Creation Records, da bandet møtte ham tilfeldig under en konsert på King Tut's i Glasgow. McGee ble så imponert over konserten deres at han tilbø dem kontrakt på stedet. McGee fikk som sagt en kassett med seg også, men avtalen ble gjort på grunnlag av det han hørte dem fremføre live den kvelden. Men han ble neppe mindre imponert da han hørte kassetten i bilen på vei hjem!

Den offisielt utgitte versjonen av D'Yer Wanna Be A Spaceman? er nøyaktig den samme versjonen som er på Live Demonstration-kassetten. Jeg er ikke 100% sikker på besetningen, men det er i hvert fall Noel på vokal og 12-strenger akustisk gitar. Jeg tipper også det er han som spiller de små solostykkene på elektrisk gitar. På bakgrunnsvokal har vi broder Liam sammen med Noel. Det høres også ut som en damestemme inni der et sted, men i så fall er jeg langt i fra sikker på hvem det kan være. Om Bonehead deltar på denne spillingen kan tenkes, men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Guigsy og McCarroll er helt sikkert fraværende. Låta er produsert av Oasis og Mark Coyle.

Tekstens innhold er ganske nostalgisk og uskyldig, men også et slags oppgjør med hvordan vi mennesker utvikler oss til å bli arbeidsmaur og glemmer helt hvordan det var å være barn ("It`s funny how your dreams change as you`re growing old/You don`t wanna be no spaceman/You just want gold"). I begynnelsen av låta møter Noel på en han ikke har sett siden barndommen og minnene strømmer på. Men barndomskameraten har altfor mange regninger og unger å tenke på, og har glemt alt dem gjorde som små ("The town where we`re living has made you a man/And all of your dreams are washed away in the sand"). I refrenget sier Noel at det er helt greit, hvem er du og jeg til å si hva som er rett og galt? Men hvis du setter deg ned her med meg så kan vi prøve å bli kjent igjen og glemme å være nedfor og og livet ellers i byen. Så kommer verset hvor han nevner hvor rart det er hvordan drømmene forandrer seg når man blir eldre. Men hvis du vil være en "spaceman", så er det fortsatt ikke for seint!
Tekstens historie står i stil til den lekne og lystige melodien og det er en glimrende sommerlåt som slår godt an på akustisk gitar.

D'Yer Wanna Be A Spaceman? ble ofte spilt av Noel på hans akustiske 'slot' på konsertene til Oasis i 1994 og tidlig i 1995. Siste gangen den ble spilt live var 17. april i Cliffs Pavillion, Southend. Den konserten er også offisielt utgitt på VHS/DVD under tittelen Live By The Sea. Noel kløner det til på første refrenget og velger å gå videre til neste låt i stedet for å starte på nytt. Et sjarmerende øyeblikk er det når han detter ut og smiler av seg selv! True perfection has to be imperfect... En annen godbit er når Liam synger en strofe fra denne låta på første konserten deres på Maine Road i Manchester. Den ble også spilt elektrisk på en konsert Oasis holdt for noen heldige fans i forbindelse med innspillingen av musikkvideoen til Cigarettes And Alcohol.

D'YER WANNA BE A SPACEMAN?:

Shakermaker

2009-06-21T12:55:00.008+02:00

...er Oasis sin andre singel og kom ut 13. juni 1994. Det høyeste den kom på de britiske singellistene var 11. plass, og blir med det Oasis sin første topp 20 singel. Det er også første låta Oasis fremførte på det legendariske musikkprogrammet Top Of The Pops.

Selve låta bygger på et standard 12-takters bluesskjema og melodilinja er hentet fra The New Seekers' I'd Like To Teach The World To Sing, som ble utgitt på singel i 1971 men som kanskje er mest kjent fra Colareklame. Opprinnelig hadde Noel tenkt å stjele direkte fra teksten også; Shakermakers siste vers skulle egentlig være "I'd like to teach the world to sing in perfect harmony/I'd like to buy the world a Coke and keep it company", men The New Seekers likte ikke at Oasis ble såpass direkte og saksøkte gruppa. Oasis måtte punge ut og ble tvunget til å endre siste vers. Noel uttalte i forbindelse med søksmålet: "We all drink Pepsi now"...
Siste verset ble som følge av dette omgjort til: "Mr. Sifter sold me songs, when I was just sixteen/Now he stops at traffic lights, but only when they're green", og ble skrevet av Noel på vei til studioet til Johnny Marr i Manchester for å spille inn låta. Liam og Noel satt i en bil og fikk rødt lys utenfor Sifter Records, og Noel fikk idéen til å innlemme platesjappa i teksten.

Shakermaker er ganske interessant tekstmessig ellers også. I teksten nevnes Mr. Soft som refererer til Cockney Rebel-låta med samme navn og som ble brukt i en reklame for Trebour Soft Mints, Mr. Clean er en låt av The Jam (et av Noels favorittband), Mr. Benn er en britisk tegneseriefigur og Mr. Sifter er altså eieren av Sifter Records i Burnage, Manchester, hvor Liam og Noel pleide å handle platene sine. En "Shaker Maker" er forresten en leke man kan bruke til å lage små figurer. Man blander vann og et spesielt pulver i en "shaker", rister litt på den og får en slags puddingaktig figur ut av det. Etter noen dager stivner den (for nærmere info: http://en.wikipedia.org/wiki/Shaker_Maker). Plasticine, som også nevnes i teksten, er merkenavn på en type kitt som man også kan lage figurer av. Plasticine brukes også i animasjon, type Wallace And Grommit. Teksten i låta kan altså sies å være en liten reise gjennom Noels oppvekst.

Jeg må forresten nevne åpningslinja, som lyder "I'd like to be somebody else/and not know where I've been". Litt mer forsiktig enn Supersonics åpningslinje, right?

Min favorittdel av Shakermaker har alltid vært gitarsoloen og broa som følger etter soloen. Den løfter låta opp til uante høyder! Ellers har jeg aldri hatt Shakermaker som noen favoritt, men den har vokst veldig på meg den siste tida.

Coveret til Shakermaker er tydelig inspirert av den psykedeliske følelsen i låta. På bildet ser man mange forskjellige gjenstander som man finner i de fleste hjem (veggur, klokke, et innrammet bilde, stereoanlegg med høytalere, lampe, keyboard, telefon, kamera etc), men alle gjenstandene har rare former og farger (lampa er glødende oransje, f.eks) og den ene høytaleren har rennende stearin på seg. Jeg vet ikke, men for meg så virker dette som en del av et stueværelse sett gjennom øynene på en som er på en syretrip eller noe liknende. På innersiden kan man se bildet gjennom "vanlige" øyne. Coverbildet er som vanlig tatt av Michael Spencer Jones og designet av Brian Cannon.

Den nokså sjarmerende musikkvideoen er spilt inn utenfor hjemmet til Noel og Liam i Burnage og på Didsbury Toc H rugby bane i Ford Lane nær Fletcher Moss i Manchester. I videoen kan man forresten se Liam holde opp en LP-utgave av Paul McCartney & Wings Red Rose Speedway. Videoen er regissert av Mark Szaszy, som også regisserte Supersonic-videoen og seinere skulle få jobben med å regissere videoene for Cigarettes And Alcohol og Whatever.

Sangen er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produsering og mixing av Owen Morris. En offisiell liveversjon er å finne på liveplata Familiar To Millions (2000).

SHAKERMAKER:

SHAKERMAKER (demo med Colatekst):

SHAKERMAKER (Top Of The Pops):

I Will Believe (live)

2009-06-20T16:39:00.003+02:00

Denne låta er også henta fra Supersonic-singelen, og er spor 3 på CD-utgaven.

Egentlig er det ikke så mye info å hente om denne låta, ei heller så mye å si om den. Introriffet er veldig Stone Roses-aktig og den er spilt inn live i BBC sine studioer. Datoen er jeg usikker på, men det som virker ganske sikkert er at det var en eller annen gang i 1993.

Hvis man tar en kjapp titt på teksten, så ser det ut som en person som har gjort noe galt og får sin fortjente straff ("Locked up in chains for the rest of my life/There's no-one else to blame but me"). Han føler seg ensom og ønsker å være i fred. Hvordan jeg skal tolke refrenget er jeg litt usikker på...

I Will Believe har aldri vært en av mine favoritter; den har vel heller alltid vært i andre enden av skalaen! Javel så høres den frisk ut, Liam synger bra og det er et visst driv i den... Likevel så føler jeg at låta blir en lettvekter i flueklassen sammenliknet med tungvekteren Supersonic. Den er også milevis unna standarden til 99% av låtene som kom senere samme år. I forbindelse med dette blogginnlegget har jeg hørt på den to ganger og vegrer meg for å spille den igjen. Man går med andre ord fort lei...

Til låtskriver Noel sitt forsvar kan jeg si at denne stammer fra et veldig tidlig stadie i hans låtskriverkarriere, og naturlig nok sparte han flere av de beste låtene til seinere. Med en så knallsterk A-side, så er det ikke krise om det ene sporet er litt svakt.

I WILL BELIEVE (live):

Take Me Away

2009-06-19T11:24:00.007+02:00

Dette er b-siden til Supersonic som altså kom ut 11. april 1994. Låta er, som du vil høre, en enkel akustisk låt med kun Noel på vokal og akustisk gitar. Den har en veldig fin melodi og blir en liten kontrast til A-siden.

Jeg vil nok plassere Take Me Away i skuffen for undervurderte Oasis-låter, men så fort man hører den så lurer man på hvorfor.

Teksten tolker jeg som en person som ønsker seg vekk fra sitt kjedelige liv og til et finere sted ("We're going where the grass is green, the air is clean and the good times are growin'"), i hvert fall for en dag ("So take me away/Just for today"). Dette understrekes ved at han synger med en lengtende stemme.
Dette er ikke utypisk for Noel sine tidlige tekster. Flere av låtene hans handler om å ønske seg vekk fra "the hole where I was born", også kalt Manchester.

Siste del av teksten tolker jeg som typisk nord-engelsk humor: "du kan bli som meg du også, men da trenger du en stripe" ("You could be me/And pretty soon you will be/But you're gonna need a line"). Frasen "need a line" blir dermed repetert tre ganger.

Låta har ikke blitt spilt live så alt for mange ganger, men det finnes i hvert fall ett liveopptak på bootleg. Om jeg ikke husker helt feil, så stammer opptaket fra Manchester Academy 18. desember 1994. Hvis noen husker bedre enn meg, så skriv gjerne en kommentar med riktig sted og dato! Noels vokale kvaliteter er som en god årgangsvin; den har blitt stadig bedre med årene. Det er kanskje derfor han ikke sang så mye på konsertene den gang som nå. På dette liveopptaket gjør han en grei figur, men det er ikke helt perfekt heller. Studioversjonen er selvsagt bedre, og er vakkert framført.

Låta er produsert av Oasis og Mark Coyle.

Anyway... take us away, Noel:

TAKE ME AWAY:

TAKE ME AWAY (live):

Supersonic!

2009-06-18T13:28:00.010+02:00

11. april 1994. Tre dager etter at Kurt Cobain ble funnet død, så kom denne fantastiske singlen og ga svar på hvem som skulle føre rocken videre etter Nirvana. Låta ga bandet riktignok en forsiktig start på listene (den kom ikke høyere enn 31. plass på de britiske singellistene), men den vakte likevel oppsikt og var bare en forsmak på hva som skulle komme.

Attitude har alltid vært en viktig del av Oasis sin image; denne låta er kroneksempelet på dette og har attitude skrevet over hele seg. Ikke nødvendigvis tekstmessig (til tross for den geniale åpningslinja "I need to be myself/I can't be no one else"), men hele innpakninga oser typisk Oasis-karisma!

Selve låta er i følge Noel Gallagher selv skrevet på en halvtime i studio. Gruppen ankom The Pink Museum studioet i Liverpool desember 1993 og skulle egentlig spille inn Bring It On Down som var påtenkt å være første singel. Men fordi trommisen ikke kunne få den til ordentlig, så ble det bestemt at Supersonic skulle bli første singel. Den ble umiddelbart spilt inn og ikke remixet i ettertid. Det er ofte i disse situasjonene Noel har skrevet de beste låtene og Supersonic høres like fresh ut den dag i dag.

Låta er produsert av Oasis og Mark Coyle, og Anthony 'Tony' Griffiths fra Liverpoolgruppa The Real People synger backing vocal. Den britiske utgaven av musikkvideoen er tydelig inspirert av en annen Liverpoolgruppe... Videoen er forøvrig regissert av Mark Szaszy, som senere også skulle regissere videoene til Shakermaker, Cigarettes And Alcohol og Whatever.

SUPERSONIC (UK):

SUPERSONIC (US):

SUPERSONIC (live)*:

*denne liveversjonen ble utgitt på Live Forever CD singelen 8. august 1994 og står fortsatt i mine ører som en av de beste liveversjoner av denne låta den dag i dag... En annen offisiell liveversjon er å finne på liveplata Familiar To Millions (2000)